onsdag 21. november 2007

Lærepenge for Steinbitpappa: Less is more

Maks ett prosjekt per dag. Ellers blir M og Steinbitpappa begge veldig slitne.

Hurry
(Personene på bildet har ingenting med teksten å gjøre, annet enn at de stresser.)
Jeg visste det jo egentlig fra før, og mammaen til M har jo også poengtert dette flere ganger, men i dag lærte jeg det nok en gang: Hvis vi prøver å rekke mer enn ett større gjøremål i løpet av en dag, så straffer det seg.

Jeg lider nemlig av en notorisk tidsoptimisme. Her er hva M og jeg hadde som ambisjon da vi forlot vår trygge borg kl. 12:40:

  • Gjøremål 1, kl. 13.00: Debutbesøk med sangstund og spass i bydelens utmerkede «Åpen barnehage»-tilbud. (Den hyggelige naboen vår, som kjekt nok også har foreldrepermisjon for tida, inviterte oss med.)
  • Gjøremål 2, ca. kl. 14.30: Å gå lang tur mens M sov ettermiddagsblunden sin i vogna.
  • Gjøremål 3, ca. kl. 16.00: Å rekke en tur innom jobben til mammaen til M for en dose frisk morsmelk rett fra kilden.
  • Gjøremål 4, kl. 16.30: Å avslutte ettermiddagen med en tur innom arbeidsplassen min for å hilse på dem som jobber der (særlig noen utvalgte som stadig ber om at vi kommer på besøk). De hadde sin årlige høstfest i kantina i ettermiddag. Maten pleier å være svært god på slike evenementer. (Og drikken også, selv om jeg ikke hadde noen plan om å innta for mange edle dråper akkurat i dag.)

Gjøremål 1 og 2 gikk som smurt. Så begynte planen å skli.

Gjøremål 3 fant sted ca. kl. 16.30 i kafeen i toppen av Glasmagasinet. Mammaen til M hadde et sterkt behov for å komme seg ut av kontoret etter første dag tilbake på jobb etter sin mammapermisjon.

Gjøremål 4 var dermed allerede forsinket fra min side, klokka hadde rundet fem og vel så det. Jeg hadde dessuten gjort skammelig dårlig research skulle det vise seg. Jeg antok nemlig at kantinefesten skulle være en uformell mingle-affære der vi kunne smyge oss inn og ut nesten uten at noen la merke til det.

I stedet viste det seg at vi ankom midt i en plenumsseanse. Her var det ikke mulig å entre lokalet diskré: Samtlige tilstedeværende bortsett fra M og meg var midt i det som helt sikkert var et særdeles lærerikt og inspirerende foredrag om ... champagne!

Med smaksprøver. Stemningen var deretter.

Timingen skulle dessuten ha det til at M på dette tidspunktet var veldig sulten på middagsmaten sin – tross ganske fersk opptanking av 98-oktan husmeieriprodukt.

Så da satte vi oss i stedet i en stille krok av kantina og gjorde klart til dagens babygilde. Meny: Økologisk grønnsakslasagne, fabrikkprodusert, og for anledningen anrettet kald fra et lite glass med skrulokk. Kaldt vann fra plastkopp.

Det skle ned på høykant.

Etter måltidet hans gikk vi tilbake til mengden igjen. Champagneseansen var nettopp avsluttet, og bespisningen skulle begynne.

Selskapet var jo særs hyggelig, og jeg overdriver ikke veldig om jeg påstår at kollegaer sto i kø for å hilse på min medbragte kompanjong. Han sjarmerte selvsagt alle med sitt smil og vinnende vesen (han har det for vane), men jeg både så og hørte at han begynte å bli en smule sliten og småmanisk da han med et stort smil satte i et ivrig hyl som skar igjennom kakofonien av stemmene fra alle de sprudlevann-joviale menneskene i rommet.

Da det endelig var vårt bord sin tur til å forsyne seg av buffeten hadde klokka rundet 18.00, og de røde varsellampene til M hadde for lengst begynt å blinke iltert.

Med ett ble det viktigere å prøve å rekke hjem til det faste kveldsbaderitualet til klokka sju, enn å tylle i meg de deiligste retter som mine kollegaer alle satt og koste seg med. Kort prosess, usentimentalt «ha det bra» og raskt på med balaklava, hals, to jakker, lue, votter og vognpose og ut i novemberkulda igjen.

– Trikk eller buss? Buss eller trikk? tenkte jeg i det jeg trillet ut hovedporten.
– Bussen tar meg nærmere, men trikken går oftere. Det ble trikk.

Bzzzzzzt! Feil løsning. Det viste seg selvsagt at på grunn av gravearbeidene på Jernbanetorget måtte jeg gå av trikken der og trille bort til Byporten for å gå på samme trikkelinje videre derfra. Men der så jeg bare baksiden på både trikken jeg kunne ha tatt forsvinne inn i kveldsmørket.

Blodsukkernivået mitt var på et historisk lavmål, og jeg har aldri tålmodighet til å vente på bytrikker og bybusser, så jeg tenkte der og da at jeg egentlig kunne ha trillet hjem like raskt. Irritert, sliten og litt frossen dyttet jeg vogna bortover Oslos mest forblåste og arkitektonisk iskalde gate i retning Gamlebyen, med en fortsatt gyldig sporveisbillett liggende passiv i lomma, mens M satt pent og tålmodig og tittet på meg med de store øynene sine fra nedi posen sin. Slett ikke anklagende på noe vis, snarere tvert imot, men han ga meg likevel dårlig samvittighet for alt dette jeg hadde drasset han med på.

Vi var faktisk hjemme bare noen minutter etter sju. M var i seng rundt halv åtte takket være sin mors heltmodige innsats med både bad, bleie, pysj og pupp på tampen av dagen hans, mens jeg endelig fikk laget meg litt middag.

Nå krysser jeg bare fingrene for at ikke dagens mange inntrykk og stressfaktorer gjør at M igjen havner på kjøret med nattevåkingen han dessverre har vist tendenser til ved tilfeller av uryddig prosjektledelse fra omsorgspersonene i det siste. Oppdatering følger i morgen.

Oppdatering påfølgende morgen kl. 08:00: Det ble en litt urolig natt, men heldigvis ikke et totalhavari. M hadde et par borderline-våkninger, som vi heldigvis klarte å avverge med litt strategisk dyneretting og hodestryking.

Men så våknet han til slutt på ordentlig, og vekkerklokka viste 05:15. Både N og jeg måtte ha i hvert fall halvannen time til på øyet for å kunne anta menneskeform. Derfor ble M raskt bestukket med en pupp, og sovnet igjen.

Ved neste våkning viste vekkerklokka 06:10. Ny pupp ble servert, men da var våkenhetsgraden ikke til å reversere, og Steinbitpappa ble fylt av dyp anger og skremmende visjoner av sammenrasende korthus.M og jeg sto opp for å skifte bleie. På kjøkkenet kastet jeg et blikk på komfyrens klokke. 07:55 viste den. Jøss. Hvordan kunne det ha seg? Tilbake på soverommet skjønte jeg hva som hadde skjedd. Vekkerklokka, en 300-kroners Clas Ohlson-affære som synkroniseres over radiobølger med en tidsserver ett eller annet sted på kontinentet, hadde mistet radiosignalet sitt på morgenkvisten og hadde visst stoppet opp. Den viste fortsatt kl. 06:10.

Jeg forbannet møkkateknologien et øyeblikk, før jeg konkluderte med at Ms siste oppvåkning antakelig hadde inntruffet til hans vanlige tid ca. kl. 07.00. Jeg tok derfor pjokken tilbake til kjøkkenet for litt grøt og kulturnyheter på P2. Utenfor var det tjukk tåke. I dag skal vi bare være i nærområdet og ikke prøve å rekke noe som helst, annet enn de faste sovetidene.

6 kommentarer:

flutnace sa...

Om noen år - forresten, om mange år - kan M smake på champagnen. Da går resten av seansen mye bedre for pappa også. Men jeg synes det høres ut som om du taklet dette veldig bra.

Mr Jorgen sa...

He he, takk for støtten. :)

Om taklingen har mer vidtrekkende konsekvenser gjenstår å se.

cglosli sa...

Det var veldig hyggelig at du og M var innom! :-)

Sissel sa...

actionfylt moro, høres det ut på meg (som riktignok har rompa trygt plantet på kontorstolen), gleder oss til dere kommer neste gang, kanskje til og med med sånne lekre hjemmebakte:-)

Evalena sa...

Här var det son och hemmapappa som hade "lekt" med min klockradio igår... Med sjusovande moder som följd i morse. "Lærepenge": om sonen pillrar på klockradion är det stor risk att volymen hamnar på noll. Och att frekvensen hamnar på nån märklig mellanfrekvens (om man nu hade hört något).

Thomas sa...

Enig med flutnace: Syntes dette var godt og sportslig takket. Kommer nok større katastrofedager enn denne, skal du se.