Er likestilling en indirekte årsak til selvmord blant menn?

(Litt off-topic i en blogg som egentlig handler om papparollen og pappapermisjon, men temaene mannsrollen og likestilling er såpass nærme at jeg syns vi må kunne godta det.)

Foto: «Women....»
av sachman75
(Flickr, Creative Commons)

... om sammenhengen mellom likestilling, selvmord og forskningsformidling i en sensasjonshungrig medievirkelighet

Jeg var nok ikke den eneste som satte kaffen i halsen onsdag 6. oktober, da NRK Nyhetsmorgen hadde en sak som i sin vinkling nærmest framstilte likestilling som en direkte årsak til selvmord blant menn. (Se også NRK.no-saken «– Likestilling fører til selvmord», som er samme sak i skriftlig utgave.)

Praten om temaet kom selvsagt ganske kjapt i gang på Twitter. Mange var like overrasket (eller forferdet) over sakens framstilling som meg, og tvilte på om dette kunne være et resultat av et seriøst arbeide fra en forsker hos Statistisk Sentralbyrå. Men det var også dem som tok standpunktet «Akkurat! Sånn funker denne kvinnefrigjøringa! Livsfarlige greier!» (for å sette det litt på spissen), og som brukte dette som en legitimering av noen kjønnsrolleidealer som jeg egentlig hadde håpet var et tilbakelagt stadium i 2010.

Jeg kom i løpet av dagen til konklusjonen at jeg selvsagt måtte gå til kilden selv, og sendte derfor forskeren i SSB følgende e-post onsdag kveld:

From: Mr Jorgen
To: Barstad, Anders
Date: 6 October 2010 20:28
Subject: Likestilling og selvmord

Jeg og mange med meg syns NRK-journalist Tonje Grimstads sak «– Likestilling fører til selvmord» var besynderlig lesning (og radiolytting for dem av oss som hørte reportasjen på morgenen i dag).

Ble du helt feilsitert, eller har du faktisk funnet kausalitetssammenheng mellom økt likestilling og økt selvmordsrate?

Med vennlig hilsen
Jørgen Schyberg
--
http://twitter.com/mrjorgen

Sosiolog Anders Barstad svarte meg grundig og godt allerede torsdag formiddag. Og det viser seg – som jeg jo egentlig antok – at NRKs journalist har dratt forskningsresultatene hans litt vel langt. Og ikke minst at hun blander sammen korrelasjon og kausalitet, en klassisk feil blant litt utrente (eller sensasjonshungrige) journalister som bedriver forskningsformidling.

I stedet for å referere hva han sa, spurte jeg forskeren om jeg kunne gjengi hans svar i sin helhet her på min egen blogg. Jeg syns alle som er interessert i temaet og denne saken bør ta seg tid til å lese hva han skriver. (Ikke minst syns jeg det er besnærende at han peker på muligheten for at reell likestilling kan være en indirekte beskyttelse mot selvmord, altså det stikk motsatte av poenget til NRKs journalist.)

From: Barstad, Anders
To: Mr Jorgen
Date: 7 October 2010 11:26
Subject: SV: Likestilling og selvmord
Hei

Nei, jeg har IKKE funnet noen kausalitetssammenheng mellom økt likestilling og økt selvmordsrate.

Det jeg har funnet er at det økte antallet ekteskapsoppløsninger i Norge i løpet av etterkrigstiden sannsynligvis har bidratt til økningen i antallet selvmord. Særlig gjelder det for menn.

Så er spørsmålet: Hva har bidratt til økningen i antallet oppløste ekteskap? Det er her jeg har spekulert i at en del av årsaken er av kulturell art - sterkere vektlegging av verdier som selvstendighet, selvrealisering og likestilling, altså like rettigheter for menn og kvinner. Flere undersøkelser viser at (ikke overraskende) kvinner som er opptatt av likestilling har større risiko for å bli skilt enn dem som har mer tradisjonelle holdninger. Og vi vet at kvinner oftere enn menn tar initiativet til å bryte ut av ekteskapet.

Problemet for mennene oppstod når kvinnene begynte å forlange likestilling, uten at de kunne eller ville følge opp. Jeg vil tro at nettopp det var situasjonen på 1960- og 1970-tallet, da både skilsmisse- og selvmordstallene skjøt i været for alvor. En generasjon av menn som hadde vokst opp i familier med tradisjonelle kjønnsroller ble utfordret av kvinnefrigjøringen. Familieinstitusjonen i Norge har gjennomgått en veritabel kulturrevolusjon i løpet av noen få tiår. Denne kulturrevolusjonen er utvilsomt et stort sosial framskritt, men den har også hatt sine menneskelige omkostninger, slik de fleste revolusjoner har.

Men det blir naturligvis altfor unyansert, og til dels direkte feil, på bakgrunn av dette å si at "likestilling fører til selvmord". I dag, når begge parter, menn og kvinner, i et forhold praktiserer likestilling i teori og praksis, er det grunn til å tro at det beskytter forholdet og øker sjansen for at det skal bestå. På denne måten kan en si at likestilling indirekte er en BESKYTTELSE mot selvmord.

Skulle du være interessert i flere detaljer, så ligger avhandlingen i fulltekst på nettet. http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=88652. Det står fint lite om likestilling der, men noe er så vidt nevnt på s. 63-64.

I hvilken grad jeg er feilsitert er vanskelig å fastslå. Intervjuet ble gjort for lenge siden, allerede i august. Det kan være at jeg har uttrykt meg for unyansert. Men vinklingen som denne saken har fått er definitivt ikke mitt valg.

Jeg har ikke kapasitet, i hvert fall ikke akkurat nå, til å delta i noen nettdebatt. Men du må gjerne formidle dette svaret videre.

Vennlig hilsen
Anders Barstad,
forsker,
Forskningsavdelingen,
Seksjon for demografi og levekårsforskning,
Statistisk sentralbyrå

Dette syns jeg var nyttige presiseringer fra sosiologen, som dermed har gjenvunnet min tillit etter nyhetssaken på onsdag. Om jeg ikke leser hele doktorgradsavhandlingen på 171 sider, skal jeg i alle fall ta meg tid til å lese de sidene av avhandlingen som handler om dette.

Og med en gang dette blogginnlegget er publisert skal jeg jammenmeg fortelle om svaret jeg fikk av Anders Barstad til samtlige som tvitret om saken på onsdag.

Intervju med Barstad i Morgenbladet

Morgenbladet har forresten også intervju med Anders Barstad i dag, fredag 8. oktober 2010. Oppfordrer alle som syns temaet er interessant til å lese også dette intervjuet.

Høyrekvinner vekket Steinbitpappa!

Steinbitpappa satte kaffen i halsen av morgennyhetene 19. januar 2010. Leder av Høyres kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, ønsker å fjerne hele fedrekvota, og i stedet gi familiene full «valgfrihet» i permisjonsfordelingen. Jeg skjønte da at det var på høy tid jeg tok en liten tur ut av steinbithulen og mente noe igjen, over et år etter forrige gang jeg ytret noe offentlig på mer enn 140 tegn. (http://twitter.com/mrjorgen)

Jeg spør meg selv hvorfor det nettopp er kvinner i Høyre som kommer med det bakstreverske forslaget om å fjerne fedrekvota. Er jeg litt slem, tenker jeg at det er fordi høyredamer kanskje oftere tilhører et sosioøkonomisk segment der mannen i huset tjener såpass godt at det virkelig svir stygt på pungen å sende ham hjem i ti uker på rundt kr 36 000 bruttokroner fra NAV i måneden (men som oftest 80 prosent av dette igjen, fordi de sammen har valgt den lengste permisjonen på 54 uker totalt).

Har luksusfella også sendt dem rett i «male breadwinner»-fella? Litt sånn «Tenk at vi måtte tvinges til å leie ut deler av villaens nordfløy til korttidsarbeidere for å klare å finansiere au-pairen, gartneren og oppvarmingen av utendørsbassenget under hans tvungne pappapermisjon», liksom. (OK, mulig jeg er litt forutinntatt overfor Høyre-folk. ;)

Steinbitpappa oppfordrer uansett alle kvinner og menn som stiller seg bak Hofstad Helleland sitt utspill om å finne fram et egnet våpen, for deretter å skyte seg selv gjentatte ganger i foten.

Fedrekvota virker!Fedrekvota er en ordning som siden 1993 har sendt norske menn flere sjumilssteg i retning av å bli verdige omsorgspersoner for egne barn, og ikke primært bare være forsørgere, slik min far var på syttitallet i min familie, og min farfar og morfar var på førti-femtitallet. Før fedrekvota var det nesten ingen menn som tok pappaperm. I dag blir ikke menn med barnevogn, tåteflaske og bleieskiftutstyr sett på som raringer lenger. Og selv om en fersk hjemmepappa raskt forstår at pappaperm ikke er synonymt med ferie, setter han som oftest minst like stor pris på sine uker som mammaen med sin mammaperm.

Men fortsatt er det veldig uvanlig at de nybakte foreldrene «tar ut» mer enn de forbeholdte ti kvoteukene til pappa, altså velger en enda jevnere permisjonsfordeling enn kvota sikrer dem. Jeg mener derfor det fortsatt er et stykke igjen før norske mammaer og pappaer selv er klare til å fordele ukene helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg tror de sterke kreftene og kjønnsrollemønstrene som alltid har dratt kvinner inn i omsorgsrollen og menn inn i forsørgerrollen veldig fort vil få overtaket og reversere den positive utviklingen, dersom fedrekvota fjernes. (Og jeg er samtidig klar over at det er flere ting enn fedrekvota som skal til for at menn blir 100% likestilt. Mer om det lenger ned.)

Jeg hadde selv 18 uker pappaperm for to år siden, da fedrekvota var seks uker. Dette utgjorde en tredel av den totale permisjonen den gangen, og en permisjon av den lengden både var og er fortsatt et ganske sjeldent fenomen. Men jeg skulle faktisk mer enn gjerne tatt en enda større andel selv, noe det dessverre ikke var mulig å forhandle seg til.

For dette er forhandlinger, både internt i familien, med jobben, og kanskje også en slags forhandling med pappaens egne opplevde forventninger.

Forhandlingsrunde 1: Mammaen
Dette er kanskje den «hardeste» motparten å forhandle med. Halvt på spøk – men dermed også halvt på alvor – råder jeg mannlige kompiser som står overfor en planlagt familieutvikling om å kontraktsfeste permisjonsfordelingen allerede før noen unnfangelse finner sted. Først og fremst for at både han og den utvalgte mammakandidaten kan sette seg inn i reglene mens det fortsatt er mulig å ha en rasjonell diskusjon om emnet. Jo nærmere fødselen, jo vanskeligere blir denne diskusjonen dersom det er uenigheter. For blant en del kvinner jeg har møtt – til og med enkelte ellers pålitelige feminister – regnes permisjonen først og fremst som en mammarettighet. Hver eneste uke pappaperm ut over fedrekvota er å spise av hennes permisjon, enda tiden har vært til felles fordeling i mange, mange år. (Og selv saksbehandlere hos NAV, som er satt til å forvalte regelverket vi her snakker om, går jo stadig vekk i denne fella i sin korrespondanse med de nybakte foreldrene, noe blant annet Pingvinpappa sitt gjesteinnlegg på denne bloggen handlet om.)

Ja, en fødsel er en hard påkjenning som rettferdiggjør en del ukers rekonvalesens. Jo, babyer har aller best av å spise utelukkende morsmelk det første halvåret. Og selvsagt er nattamming slitsomt når du veit du skal på jobb neste morgen. Men også når alt dette begynner å flaske seg (og det er mye pappaen selv kan gjøre for å legge til rette for at det skal lykkes) trekkes de samme argumentene fram for å ikke la pappaen slippe helt til som fulltids omsorgsyter.

Mange pappaer opplever dessuten at mammaen er hjemme også under hans fedrekvote, eller de benytter tiden til en ekstra lang ferietur sammen, noe som dessverre ikke er optimalt for hans utvikling som selvstendig «hverdagspappa». Lengre permisjoner enn fedrekvota garanterer «alenetid» med barnet, siden mammaen da er nødt til å gå tilbake i jobb eller studier.

Forhandlingsrunde 2: Jobben
Gode arbeidsgivere forstår at en helhetlig og likestilt familiepolitikk på kort og lang sikt bidrar til ansattes yteevne og lojalitet og dermed er bra for virksomheten. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan stilles forskjellige forventninger og krav til mannlige og kvinnelige ansatte i småbarnsfasen. Men dessverre er det svært mange arbeidsgivere som ikke har skjønt tegninga, og som både i språk og handlinger har en kjønnsdiskriminerende og nedpsykende effekt på sine medarbeidere. Et skikkelig grelt eksempel så vi nylig fra toppfotballen, som jo sliter stygt med et avlegs kjønnsrollemønster fra før, der Ivar hoff og «Mini» Jacobsen med sine dinosaurutsagn prøver å knekke alle tilløp til modernisering av eget felt.

Arbeidsgivere burde i stedet bruke sin politikk for foreldrepermisjoner i rekrutteringen og opprettholdelsen av flinke, oppegående og likestilte arbeidsmiljøer. Men hvor ofte tror du noe i denne duren nevnes fra arbeidsgivere i et førstegangsintervju:

«Vi ser fra din CV at du er 30 år og samboer uten barn, og vi har verken lov til eller noe ønske om å spørre deg om eventuelle familieplaner i dette intervjuet. Men vi vi vil gjerne at du skal vite at her hos oss oppfordrer vi alle ansatte som skal bli foreldre til å dele permisjonen mest mulig likt mellom mammaen og pappaen, vi ansetter vikarer både under pappapermisjoner og mammapermisjoner, og vi dekker selvsagt mellomlegget mellom Statens foreldrepenger og din egen lønn dersom du på det tidspunktet du blir far/mor er så heldig at du tjener over 6G.»

Forhandling 3: Egne opplevde forventninger
Mange menn vet kanskje ikke nok om sine egne rettigheter og muligheter, eller er kanskje ikke selv bevisste på hva de faktisk kan gå glipp av ved å ikke være litt på hugget, og lar dermed kanskje tradisjonelle mønstre hurtig-sementeres i eget liv i det de blir fedre for første gang. (Jeg mener bestemt å huske statistikk som sier at menn i mye større grad tar ut lang permisjon som andregangspappaer enn de gjorde i sin første pappaperm – kan det være helt tilfeldig?)

Selv om jeg ser meg selv som likestillingsaktivist og feminist, og selv om det meste var avklart med hun jeg ventet barn med i god tid før fødselen, syntes jeg faktisk det ikke var helt ukomplisert hvordan jeg skulle presentere mine planer om en «lang» pappapermisjon for sjefen min. Jeg bytta jobb ca. en måned før jeg skulle bli pappa, og hadde såvidt nevnt mitt forestående farskap før jeg begynte i jobben, men var slett ikke sikker på hvordan det ville bli mottatt når jeg fortalte at jeg ville bli borte i flere måneder bare et drøyt halvår etter at jeg hadde startet i jobben. (Det gikk veldig fint når alt kom til alt, det må sies.)

Behold og forleng fedrekvota, men gjør opptjeningen selvstendig
Selv om jeg personlig hadde sett at permisjonen ble både tredelt og utvidet til 16 måneder allerede i morgen, er ikke større fedrekvote den eneste kampen dagens pappaer må kjempe. I likhet med en del nybakte fedre som faktisk ikke en gang får noen fedrekvote når de blir pappaer, mener jeg at den neste kampen står om pappas selvstendige opptjeningsrett: Permisjonsrettigheter helt basert på hans egen yrkesvirksomhet og ikke mammaens.

I dag er det slik at pappaen ikke bare må ha hatt inntektsgivende arbeid selv. Han er i tillegg mer eller mindre prisgitt hva mammaen gjør i sitt utdannings- og yrkesliv før fødselen og når han tar over stafettpinnen i foreldrepermisjonen. Hvis mamma har jobbet fulltid før og går tilbake i fulltidsjobb, er det ikke noe stort problem, og med dagens sysselsettingsnivå gjelder nok dette flertallet. Men hvis hun for eksempel er student, arbeidsledig, hjemmeværende husmor eller har en liten deltidsstilling, så er det plutselig ikke så enkelt lenger. Dette gjelder tydeligvis et overraskende stort mindretall, uten at jeg har noe presist anslag.

Jeg vil derfor hevde at oppfordringer om «å ta ut mer pappapermisjon enn fedrekvota» fort klinger litt hult med dagens regelverk. Begrepet «å ta ut» virker som noe man bare kan gjøre på eget initiativ. Jeg følte ikke at jeg «tok ut» min lange permisjon. Den var et resultat først og fremst av flaks (med heldig valg av partner, og fordelaktig oppvekst/dannelse som har utstyrt meg med et likestillingsinstinkt), så av nitid research (i NAVs krinkelkrokete regelverk), og til slutt av forhandlinger på vilkår jeg som vordende førstegangspappa sto litt med lua i hånda overfor.

Men fedrekvota, gutter, den er vi i hvert fall fortsatt herre over. Hvis vi ikke har veldig uflaks, da.