Steinbit Wars Episode XIV: Et nytt håp (for tredeling av foreldrepermisjonen)

For lenge, lenge siden i galaksen Soria Moria langt, langt borte, sa Stoltenberg-regjeringen at de skal bruke kraften og utvide fedrekvoten til ti uker.

De begynner å få lovlig dårlig tid. Det bare er halvannet år igjen før det onde Imperiet har bygget ferdig sin likestillingsfiendtlige dødsstjerne og er klare til å slå tilbake i stortingsvalget, med Darth Solberg og keiser Høybråten i spissen, og den innleide hodejegeren Boba Sponheim som løs kanon på dekk. [Metakommentar: Her kunne jeg selvsagt brukt Jabba the Hutt som Sponheim-metafor, men det ville vært ufint. ;]

Men det en liten gruppe rebeller som kaller seg kvinnenettverket i Oslo Arbeiderparti, ledet av den tapre Gro Tvedt Anderssen Skywalker, vedtok i helga å legge press på regjering og stortingsgruppe om å forbeholde en tredel av foreldrepermisjonen til far. De mener mener reell likestilling er umulig uten at det nå gjøres noe drastisk med forelderpermisjonen, og at dagens ordning der kvinner tar det aller meste av foreldrepermisjonen slår tilbake på kvinnene selv. Dette kan du lese om i en artikkel i Dagsavisen fra mandag 21. januar.

Samtidig viser det seg at det er borgerkrig internt i Arbeiderpartiet, der for eksempel intergalaktisk statsråd Manuela Ramin-Osmundsen og prinsesse Anniken Huitfeldt virker ganske uenige i saken om en tredeling av permisjonen er en god ide å innføre allerede i dag. Dette kan du lese om i en annen artikkel i Dagsavisen fra 22. januar, som egentlig handler mest om at barneombud Yoda Hjermann støtter forslaget om en tredeling. Han er en klok jedi som alltid ser saken fra barnets perspektiv.

Også fra sidelinjen kommer det kommentarer, ikke bare her fra Steinbitwookie, men også fra for eksempel TV2 Nettavisens redaktør Han Solo Stavrum, som i sin blogg kommenterer at mer pappaperm er det eneste logiske. Noe av det viktigste han sier der, er: «Når mor blir mye lengre borte fra arbeidslivet, gir det følger. Selv om de færreste arbeidsgivere driver bevisst kjønnsdiskriminering, så blir man fort litt utenfor etter et år på sidelinjen. Derfor er det viktig at omsorgsarbeidet blir fordelt så likt som mulig mellom kjønnene.»

Den islandske modellen
Det feminist-rebellene i Oslo AP altså ønsker seg, er at vi innfører modellen fra den lille planeten Island også her i Norge. [Metakommentar: Herved tror jeg at jeg lar Star Wars-metaforene ligge for denne gang. De begynner å bli ganske tynne.]

Det er sikkert ikke alle som vet så mye om den islandske modellen, annet enn at altså pappaer på Island har krav på en tredel av den ni måneder lange foreldrepermisjonen de nybakte foreldrene blir tilgodesett med, og at familien mister denne permisjonstiden om ikke far tar den ut.

Men av erfaringene som islendingene har gjort seg etter at de innførte denne modellen i 2000, har jeg spesielt bitt meg merke i fire eksempler, og alle er mer eller mindre tydelige signaler om at større likestilling oppnås ved å reservere mer av permisjonen til pappaene:

1. Tradisjonelle mannsarbeidsplasser må begynne å planlegge med at barnefødsler er noe som skjer blant de ansatte, slik kvinnearbeidsplasser alltid har måttet
   Etter at den nye modellen ble innført, ble det en stor mediesak da Reykjavik brannstasjon måtte søke om økte bevilgninger til å rekruttere vikarer. De hadde visst ikke planlagt med at det plutselig var en hel bønsj med ansatte som tilfeldigvis skulle ha foreldrepermisjon omtrent samtidig. Jeg er sikker på at dette er noe personalledelsen på enhver skole, barnehage eller sykehjem tar som en selvfølge.
   
2. Flere menn opplevde at stillingene eller arbeidsoppgavene deres «forsvant» mens de var ute i pappapermisjon
   Dette har jo dessverre nybakte mødre opplevd i uminnelige tider, og heldigvis fins det lover mot sånt. Det er jo selvsagt ikke en ønskelig effekt av at likestillingen øker, men i en overgangsfase er det en klar indikator på at menn og kvinner i arbeidslivet er i ferd med å bli «likere».
3. Lønnsgapet minsker faktisk på Island*
   I motsetning til i Norge, der lønnsgapet mellom kvinner og menn har stått stille eller økt de siste 20 årene, har Island opplevd en reduksjon på seks prosent på 2000-tallet.
4. Antallet barnefødsler øker på Island*
   Jepp. Etter mange år med nedgang i fertilitetsratene, har Islendingene nå tydeligvis fått et politisk push for å droppe prevensjonen. (Kanskje vi menn kategorisk skal beholde kondomene på helt til dagens og kommende stortingsrepresentanter innser at det ikke vil bli født en eneste liten ny skattebetaler som i framtida kan finansiere deres lønn, hybel eller pensjon? ;)

Kilde for eksempel 1 og 2: Parental Leave in Iceland Bringing the Fathers in, Developments in the Wake of New Legislation in 2000 (PDF), av Ingólfur V. Gíslason.

* Eksempel 3 og 4 har jeg ikke foreløpig klart å få verifisert med signifikante funn i publiserte forskningsarbeider, men flere andre medier skriver det, så da må det jo være sant. ;)

Jeg mener at Stortinget bør vedta tredelingen allerede neste gang representantene kommer luntende etter frokost. Hvis du fortsatt er i tvil, les Steinbitpappas foreløpige manifest.

Oppdatering 23. januar kl. 10.30: I dagens utgave av Dagsavisen går likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen langt i å innrømme at regjeringen ikke har tenkt å innfri Soria Moria-løftet om utvidning av den totale permisjonstiden til ti ukers fedrekvote.

Jaha?

Begrunnelsen hennes er at vi har for høy sysselsetting her i landet til å kunne ta oss råd til at staten sponser fire ekstra uker på heltid hjemme med den oppvoksende slekt – inntil ca. 30 000 skattebetalte bruttokroner for en pappa som tjener 400 000 eller mer. Finansdepartementets utregning viser at det vil koste mellom 600 og 680 millioner kroner i året.

Jeg mener dette er en avsporing av debatten og et vikarierende argument, siden det er godt med arbeidsdyktige hender som gjerne vil settes i sving både i Norge (ufrivillig deltidsarbeidende, innvandrere, trygdede som gjerne vil jobbe, seniorer og pensjonister), i EU (så lenge vi ikke bidrar til sosial dumping, vel å merke) og i land utenfor Schengen-festningen.

Og til den økonomiske argumentasjonen om at det blir for dyrt – hvis jeg kan få lov til å fortsette å avspore debatten – så var det til sammeligning i fjor vår tydeligvis ikke noe problem for Arbeiderpartiet å riste mellom fem og seks ganger beløpet ut av det statlige skjorteermet for hastekjøp av militærfly til 3,66 milliarder.

Men okei, hvis det skal værra på den måten får regjeringen i så fall pinadø sørge for å reservere vesentlig mer av den eksisterende permisjonen til pappa. Det skaper jo ikke egentlig noen merutgifter på statsbudsjettet, annet enn det som eventuelt skyldes lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Noe annet vil være et stort svik mot ikke bare fedre og deres nåværende og framtidige babyer, men også mot likestillingsarbeidet i sin helhet.

Og sånn går nu dagan ...

Eller: «En håndfull tid som renner ut mellom fingrene – del 2»

Jeg får i hvert fall drukket en del te. Og har nettopp kjøpt 2x200 gram genmai-cha og 1 kilo sen-cha, som antakelig kan holde hele permisjonen ut. (Snobbete finsk tekanne fra Tonfisk Design.)

Det var jo egentlig helt latterlig av meg å antyde at jeg skulle rekke å blogge dette innlegget på fredag allerede, men det var altså halvskrevet da jeg postet forrige del, og tidsoptimisten i meg tok vel litt overhånd. Men her kommer del to av Steinbitpappas tanker om tid.

Siden del 1 kanskje hadde en litt negativ vinkling – alt jeg ikke rekker i pappapermisjonen – vil jeg i denne delen legge vekt på alt jeg faktisk gjør. Og som Ms mamma så klokt sa da jeg gikk ut i permisjon: Ikke tenk på alt du ikke rekker, men gled deg over det du faktisk får gjort.

Alt jeg får gjort
Noen ting har jeg altså gjort betraktelig mer av i permisjonen enn det jeg gjør til vanlig:

• Tenke: Etter at jeg forlot Blindern og startet min fulltids yrkesaktive tilværelse for snart ti år siden, kan jeg faktisk ikke huske noe tidspunkt jeg har fundert og pønsket såpass mye og fritt som nå i permisjonen. (Kanskje da jeg var heltidsjournalist, men deadlinespøkelset har jo en egen evne til å skremme vekk den langsiktige kreativiteten.) Tankene har riktignok ofte sirklet i navlenære baner som denne bloggen og hva pappaperm og foreldrerollen gjør med tilværelsen, men jeg har også fått såpass med «luft i luka» at jeg har gjenopptatt kontakten med andre og lenge neglisjerte synapser, uten at jeg vil nevne noen spesielle.
  At hverdagens tjas og mas legger så stort beslag på den utøylede tankekapasiteten er tankevekkende på flere enn en måte. Jeg blir rett og slett litt skremt. Mon tro om jeg ikke burde pelle meg tilbake til universitetet og ta master- og påfølgende doktorgrad i filosofi eller noe sånt.
  
• Sove på dagtid: Oh yes! Når M inntar soveposisjonen i 9–9.30-tida er det slett ikke sjelden at jeg gjør det samme. Disse høneblundene varer som regel mellom en og to timer, og er gull, røkelse og myrra i en hverdag ellers preget av konstant søvnunderskudd. De plasserer seg faktisk blant de aller beste horisontale øyeblikkene i mitt liv så langt (selvsagt med enkelte unntak).
  Men syvsoverstundene kommer ikke uten kostnad. Faktisk tror jeg lista over alt jeg ikke rekker hadde vært merkbart kortere om jeg hadde holdt meg våken hver gang M sover. Men for et liv det ville vært. Nei, takke seg til! Jeg kommer til å få fysiske og psykiske abstinenser etter formiddagsluren når jeg begynner å jobbe vanlig igjen i mars. Antakelig finner mine kollegaer meg snorkende under pulten i 10:30-tida et par dager i uka. ;)
• Høre på radio: Jeg heter Jørgen og er P2-holiker. Alle mine FM-radioer (og det er en del av dem) er stilt inn på 100,0. Jeg kan høre på NRK P2 når som helst på døgnet, hvilken som helst dag i uka, og alltid få noe jeg liker å høre på i løpet av en halv time. På Last.fm-profilen min er NRK P2 den nest mest pålyttede «artisten» (kun slått av Ital Skurk, som du for øvrig kan høre noen låter av et annet sted i denne bloggen).
  Radio er det beste mediet som er oppfunnet. Det slår TV, aviser, Internett, bøker, blader og SMS-meldinger ned i støvlene. Det som er så genialt med radio, er at jeg kan lytte samtidig med at jeg gjør andre ting. Skifter bleie. Lager middag. Går tur. Eller mens jeg sitter på gulvet og bygger tårn av klosser som en viss krabbende rivningsarbeider elsker å dytte over ende. Jeg har sluttet å se Dagsrevyen, siden det kolliderer med det daglige bade-og-legge-ritualet. Likevel føler jeg meg mer oppdatert på nyhetsbildet enn noen gang, for jeg får med meg minst tre store nyhetssendinger i løpet av dagen. På radio.
  Unntaket som bekrefter regelen om at P2 er verdens beste radiostasjon inntreffer på hverdager mellom 11 og 12 og kalles Musikkmassasjen. Da skrur jeg av. (Ikke fordi raffe storbandjazzarrangementer og lette pianoarabesker er så gudjammerlig jævlig å lytte til, men fordi jeg fortsatt savner Guttorm Andreasens fantastiske eklektiske musikkmiks Wasabi nesten ett og et halvt år etter at programmet brutalt ble tatt av lufta. Vi er mange som fortsatt sørger.)
  Men når direkte-radioen ikke leverer kan jeg i stedet ty til min lille MP3-spiller i hvit plast og metall, som i skrivende stund inneholder over 20 gig med kringlastinger (norsk for podcasts) av Verdt å vite, Verden på lørdag, Verdibørsen, P2-akademiet, Sånn er livet, Ut i verden, og så videre. Alt fra P2. (Det hadde vært kjekt om de kunne legge ut litt Wasabi på NRK Gull-kringlastingen, syns jeg.)
  
• Drikke te: I en vanlig jobbhverdag er det stort sett bare tid til å ta seg et glass appelsinjuice sammen med kornblandingen om morgenen. Og kanskje et glass vann på styrten før jeg sykler til jobb.
  Men ikke under pappapermisjonen. Nå har jeg rolige, timelange, nesten zen-aktige frokoster og lunsjer sammen med M. (Såfremt vi ikke skal rekke helsestasjonen, åpen barnehage, butikken eller en eller annen avtale. Da blir nemlig alt totalt hals over hode hver eneste gang.)
  Det første som skjer når vi står opp for å skifte nattens bleie og spise frokost, er at jeg setter på en breddfull vannkoker. Ca. en desiliter av det nykokte vannet blir sammen med økologisk fullkornspulver til Ms babygrøt, mens resten havner i min stilige, finske designer-tekanne. Kall meg gjerne te-snobb, men kanna inneholder nesten alltid sen-cha (ren grønn te) eller genmai-cha (grønn te med ristet ris) fra den lille spesialbutikken Japantorget. Jeg heller opp én kopp som jeg drikker sammen med frokosten. Resten havner på termos, så har jeg varm te også til lunsj. Eller til å ta med på trilletur.
  Det har faktisk gått såpass mye japansk te i det siste at jeg gikk tom midt i romjula. Helt siden i forrige uke har jeg faktisk drukket PG Tips, i pyramideposer, trukket i kopp, med honning og en melkeskvett. Ikke det at det er noe galt med PG Tips, men det bare føles helt feil. Jeg har derfor besluttet at M og jeg må ut og handle te i morgen. Vi må til Majorstua, altså helt på den andre siden av byen. Jeg tror jeg må ringe Lars Monsen og spørre hvordan jeg best kan klare å beholde roen på en slik strabasiøs ekspedisjon.
• Åpen barnehage: Bydelen vår – og mange andre bydeler og kommuner slik jeg forstår det – har et genialt tilbud som kalles åpen barnehage. Det koster kr 10 per besøk og er et tilbud fra den snille, snille kommunen til dem som ikke har annen barnehageplass. Dit kan man ta med seg avkommet for å boltre seg med mange leketøy, stor plass (i hvert fall mer enn et parogseksti kvadratmeter med utallige nei-nei-steder), delta i daglige sangstunder, spise og leke sammen med andre barn.
  Og pappa kan treffe andre foreldrepermister og drikke kaffe og te på huset. Voksenkontakt med andre som har mamma-/pappaperm er nesten like viktig som at M treffer andre barn – åpen barnehage er nemlig en svært sosial arena, og ikke minst den aller beste jungeltelegrafen angående rykter om barnehageopptak og andre praktiske småbarnsting.
  
• Gå tur: Det sier seg selv. Har man foreldrepermisjon, går man turer. Ofte. Gjerne sammen med andre permister, men gjerne også alene. Ikke nødvendigvis hver eneste dag, men hvis alle andre forsøk på å få gjort noe utomhus i løpet av dagen skulle mislykkes, så prøver jeg i hvert fall å komme meg en anstendig runde i nabolaget med vogn og pjokk. Trilletur er nemlig nesten den eneste mosjonen jeg får om dagen, siden jeg verken sykler til jobb eller får kjørt noe særlig brett for tida. Jeg har gått opp tre kilo på to måneder, og jeg kan ikke legge hele skylda på jula. Jeg har kjøpt meg skritteller. Jepp. It's that bad.

En håndfull tid som renner ut mellom fingrene

Jeg har hatt som ambisjon siden flere uker før jul å skrive et innlegg om foreldrepermisjon og hva man bruker tiden til.

Men jeg har dessverre ikke hatt tid. Før nå. Her kommer det, i to deler, den første i dag, den andre i morgen. Kanskje.

For permisjonstid er ikke helt som annen tid. Selv om enkelte personer rundt meg ønsket meg en god «ferie» da jeg gikk ut i permisjon (innlysende nok menn uten egne barn begge to), er det selvsagt akkurat som jeg ble forklart på forhånd: Det er søren ikke mye dødtid som heltids omsorgsperson for en ganske mobil nysgjerrigper på et snaut år.

Alt jeg ikke har hatt tid til



Her er lista over alt jeg slett ikke har rukket noe særlig av i de to månedene som har gått siden jeg startet denne pappapermisjonen:

• Skrive blogg: Jeg signaliserte allerede i første blogginnlegg at jeg kom til å blogge når jeg hadde tid. En stund klarte jeg ca. en posting i uka, men etter at julestria og en døll influensa invaderte meg i midten av desember har det vært fryktelig stille. Vi får se hvordan det blir framover.
  
• Slurpe cappucino på kafe med kompiser i pappaperm: Fordi statistikken er så begredelig – bare 15 prosent av fedrene tar mer enn fedrekvoten – er det faktisk nesten ingen av gutta som har permisjon samtidig med meg, selv om ganske mange driver og får barn for tiden. Men jeg har jo venninner og kvinnelige kollegaer som har mammaperm, da, så helt espressofri har ikke tilværelsen vært. Tok til og med en øl med en mammapermist for noen uker siden. Det føltes herlig dekadent med baby på fanget og bayer på bordet. ;)
  
• Lage middag til N før hun kommer hjem fra jobb: Middag ferdig klokka halv fem har kun skjedd et par ganger, når M en sjelden gang har sovet nærmere to timer ettermiddagsblund.
  
• Støvsuge og vaske gulv og sånn: Aldri har hybelkaninene boltret og formert seg mer livlig enn akkurat nå. Og når M i tillegg har begynt å spise brød, noe som i startfasen resulterer i vill sjonglering med påsmurt bakverk og påfølgende smule-og-leverposteikaos på kjøkkengulvet, er det nesten så vi vurderer å sy en heldekkende kondomdrakt i mikrofiber som M kan krabbe rundt i og dra med seg det verste på sin ferd. Og hver dag lovpriser vi oppvaskmaskinen – livskvalitet i hver eneste syklus!
  
• Lese avisen: Å skumme igjennom hele Dagsavisen hver dag var faktisk noe jeg trodde jeg skulle rekke. Men nei, det blir fremdeles mest i helgene at det er mulig. Jeg kunne sikkert droppet å se Top Gear, Ut i naturen, Schrödingers katt, Nytt på nytt, The Wire og de sikkert fire–fem andre faste TV-programmene jeg velger å doper ned hjernen med, til fordel for både aviser, tidsskrifter, romaner, fagbøker og annen litteratur, men det skjer ikke.
  
• Komme ajour med Flickr-bildene mine: Jeg har fortsatt et etterslep på to måneder i Nikons råformat å etterbehandle. Vi snakker novemberbilder. I januar.
  
• Skrive videre på boken min: Selvsagt har også jeg en «Hjalmar Ekdalsk livsløgn» som jeg koser meg med i form av et halvskrevet bokprosjekt. Den kommer til å bli kjempebra når den blir ferdig en dag. Men ikke i dag. Og neppe i morgen.
  
• Pusse opp: Jeg har hørt om dem som bruker deler av pappapermisjonen til å pusse opp barnerommet eller badet eller bytte kjøkken eller noe sånt. Dette har vi heldigvis aldri hatt noen ambisjon om i løpet av denne permisjonen – leiligheten får duge som den er. At noen faktisk klarer å pusse opp i løpet av pappapermisjonen virker for meg helt ubegripelig. Når gjør de det? Har de beinhard selvdisiplin som gjør at de aldri føler behov for å sette seg se på TV når babyen endelig er i seng? Tar de halve natten til hjelp? Sover resten av familien med hørselsvern? Eller doper de ned ungen etter frokost så det blir noen timers arbeidsro mens det faktisk er lyst ute? Eller er mamma hjemme og tar seg av barnet også i pappas permisjon? (Det er i så fall en familietragedie i ordets rette forstand.) Nei, maling og tapet på gutterommet må vente til M eventuelt selv begynner å klage høylytt over de egghvite veggene med sin egen dekorative toddlertagging i 0–1 meters høyde.

Oops! Der våknet M akkurat fra formiddagsblunden, så jeg må forlate macen for denne gang. Dette var altså en del av det jeg ikke har gjort i det siste. I morgen (antakelig) skal du få høre hva jeg faktisk har brukt dagene til.