tirsdag 27. november 2007

Fileter og kråkeboller!

Denne bloggforfatteren føler et sterkt behov for å innimellom gi litt kudos og pepper til dem som bidrar henholdvis positivt og negativt i debatten rundt foreldrepermisjonen.

Fileten=tommelen opp

De som med sine bidrag i den offentlige diskurs er med å dra utviklingen i retning av flere pappaer i lengre pappapermisjoner, vil bli belønnet med det nest gjeveste en Steinbitpappa kan gi, nemlig fileten.

(Det aller gjeveste en Steinbitpappa kunne gitt bort er selvsagt eggene han ligger og ruger på, men de får du aldri, aldri, aldri! ;-)

Kråkebolla=tommelen ned

Uønskede bidrag i foreldrepermisjonsdebatten vil bli tildelt en fæl, stikkende og slimglinsende kråkebolle. Nå skulle man kanskje tro at kråkebolle var en gjev premie, siden steinbiten jafser i seg kråkeboller til frokost, middag og kvelds.

Samtidig vet Steinbitpappa at mange mennesker setter liten pris på kråkeboller, både fordi de stikker under foten, fordi de er alt for mange og spiser opp tareskogen så fisket blir dårligere, og fordi de setter seg i garnet og lager ordentlig kaos. Derfor er kråkebolla i denne bloggen ønske om bedre lykke neste gang.

Den aller første fileten går til ... Staudefamilien!

Makrellfileter (beklager at jeg ikke hadde noen steinbitfilet tilgjengelig)
Siden ikke Steinbitpappa-bloggen har noen ambisjon om å være en kanal for de aller ferskeste nyhetene, har jeg valgt en nå ni dager gammel nyhetssak som bakgrunn for å tildele den første fileten, som går til mamma Vår Staude og pappa Knut Holmann. I en artikkel i Aftenposten forrige søndag kunne vi lese at hun nå går tilbake på jobb etter fire måneders mammapermisjon, mens han overtar som hjemmeværende pappa.

Selv om akkurat denne familien antakelig har en økonomi som gjør at det ikke får spesielt store negative utslag på lønns- og trekkoppgavene om pappa tar lengst permisjon (noe som dessverre ikke er tilfelle for mange andre familier), vil Steinbitpappa likevel på prinsipielt grunnlat gratulere med et verdifullt bidrag som absolutt drar i riktig retning!

Steinbitpappa krever selvsagt ikke at alle familier velger nøyaktig samme fordeling som Staude/Holmann. Neida, en fordeling på 50/50 mellom mammaperm og pappaperm er et helt akseptabelt mål å jobbe mot, mens en fordeling på 1/3 til mor, 1/3 til far og 1/3 på deling er kravet for inneværende stortingsperiode.


En kråkebolle til Viggo Johansen og RedaksjonEN
Kråkeboller

Jeg velger å plassere en nykvesset og hyperaggressiv kråkebolle under de nakne tærne til NRKs Viggo Johansen og resten av redaksjonen i debattprogrammet RedaksjonEN, som under introen til en debatt om tredeling av foreldrepermisjonen mot slutten av sendingen torsdag i forrige uke presenterte følgende ingress, ordrett sitert:
«Skal staten bestemme for familiene og gi mer av mors permisjon til far etter at barnet er født, og gagner det likestillingen?»
Viggo, det er ikke mors permisjon, men foreldrenes. Selve spørsmålet er derfor riv ruskende galt formulert. NRKs slurvete journalistikk bidrar her dessverre til en iboende sementering av det bakstreverske standpunktet at en økning av fedrekvoten betyr å stjele permisjonstid fra mor.

RedaksjonEN vil sikkert hevde at temaet ble formulert på denne måten for å provosere og spisse saken så seerne ville fatte større interesse for temaet, men det kan de bare drite i: Slett jobb er slett jobb.

onsdag 21. november 2007

Lærepenge for Steinbitpappa: Less is more

Maks ett prosjekt per dag. Ellers blir M og Steinbitpappa begge veldig slitne.

Hurry
(Personene på bildet har ingenting med teksten å gjøre, annet enn at de stresser.)
Jeg visste det jo egentlig fra før, og mammaen til M har jo også poengtert dette flere ganger, men i dag lærte jeg det nok en gang: Hvis vi prøver å rekke mer enn ett større gjøremål i løpet av en dag, så straffer det seg.

Jeg lider nemlig av en notorisk tidsoptimisme. Her er hva M og jeg hadde som ambisjon da vi forlot vår trygge borg kl. 12:40:

  • Gjøremål 1, kl. 13.00: Debutbesøk med sangstund og spass i bydelens utmerkede «Åpen barnehage»-tilbud. (Den hyggelige naboen vår, som kjekt nok også har foreldrepermisjon for tida, inviterte oss med.)
  • Gjøremål 2, ca. kl. 14.30: Å gå lang tur mens M sov ettermiddagsblunden sin i vogna.
  • Gjøremål 3, ca. kl. 16.00: Å rekke en tur innom jobben til mammaen til M for en dose frisk morsmelk rett fra kilden.
  • Gjøremål 4, kl. 16.30: Å avslutte ettermiddagen med en tur innom arbeidsplassen min for å hilse på dem som jobber der (særlig noen utvalgte som stadig ber om at vi kommer på besøk). De hadde sin årlige høstfest i kantina i ettermiddag. Maten pleier å være svært god på slike evenementer. (Og drikken også, selv om jeg ikke hadde noen plan om å innta for mange edle dråper akkurat i dag.)

Gjøremål 1 og 2 gikk som smurt. Så begynte planen å skli.

Gjøremål 3 fant sted ca. kl. 16.30 i kafeen i toppen av Glasmagasinet. Mammaen til M hadde et sterkt behov for å komme seg ut av kontoret etter første dag tilbake på jobb etter sin mammapermisjon.

Gjøremål 4 var dermed allerede forsinket fra min side, klokka hadde rundet fem og vel så det. Jeg hadde dessuten gjort skammelig dårlig research skulle det vise seg. Jeg antok nemlig at kantinefesten skulle være en uformell mingle-affære der vi kunne smyge oss inn og ut nesten uten at noen la merke til det.

I stedet viste det seg at vi ankom midt i en plenumsseanse. Her var det ikke mulig å entre lokalet diskré: Samtlige tilstedeværende bortsett fra M og meg var midt i det som helt sikkert var et særdeles lærerikt og inspirerende foredrag om ... champagne!

Med smaksprøver. Stemningen var deretter.

Timingen skulle dessuten ha det til at M på dette tidspunktet var veldig sulten på middagsmaten sin – tross ganske fersk opptanking av 98-oktan husmeieriprodukt.

Så da satte vi oss i stedet i en stille krok av kantina og gjorde klart til dagens babygilde. Meny: Økologisk grønnsakslasagne, fabrikkprodusert, og for anledningen anrettet kald fra et lite glass med skrulokk. Kaldt vann fra plastkopp.

Det skle ned på høykant.

Etter måltidet hans gikk vi tilbake til mengden igjen. Champagneseansen var nettopp avsluttet, og bespisningen skulle begynne.

Selskapet var jo særs hyggelig, og jeg overdriver ikke veldig om jeg påstår at kollegaer sto i kø for å hilse på min medbragte kompanjong. Han sjarmerte selvsagt alle med sitt smil og vinnende vesen (han har det for vane), men jeg både så og hørte at han begynte å bli en smule sliten og småmanisk da han med et stort smil satte i et ivrig hyl som skar igjennom kakofonien av stemmene fra alle de sprudlevann-joviale menneskene i rommet.

Da det endelig var vårt bord sin tur til å forsyne seg av buffeten hadde klokka rundet 18.00, og de røde varsellampene til M hadde for lengst begynt å blinke iltert.

Med ett ble det viktigere å prøve å rekke hjem til det faste kveldsbaderitualet til klokka sju, enn å tylle i meg de deiligste retter som mine kollegaer alle satt og koste seg med. Kort prosess, usentimentalt «ha det bra» og raskt på med balaklava, hals, to jakker, lue, votter og vognpose og ut i novemberkulda igjen.

– Trikk eller buss? Buss eller trikk? tenkte jeg i det jeg trillet ut hovedporten.
– Bussen tar meg nærmere, men trikken går oftere. Det ble trikk.

Bzzzzzzt! Feil løsning. Det viste seg selvsagt at på grunn av gravearbeidene på Jernbanetorget måtte jeg gå av trikken der og trille bort til Byporten for å gå på samme trikkelinje videre derfra. Men der så jeg bare baksiden på både trikken jeg kunne ha tatt forsvinne inn i kveldsmørket.

Blodsukkernivået mitt var på et historisk lavmål, og jeg har aldri tålmodighet til å vente på bytrikker og bybusser, så jeg tenkte der og da at jeg egentlig kunne ha trillet hjem like raskt. Irritert, sliten og litt frossen dyttet jeg vogna bortover Oslos mest forblåste og arkitektonisk iskalde gate i retning Gamlebyen, med en fortsatt gyldig sporveisbillett liggende passiv i lomma, mens M satt pent og tålmodig og tittet på meg med de store øynene sine fra nedi posen sin. Slett ikke anklagende på noe vis, snarere tvert imot, men han ga meg likevel dårlig samvittighet for alt dette jeg hadde drasset han med på.

Vi var faktisk hjemme bare noen minutter etter sju. M var i seng rundt halv åtte takket være sin mors heltmodige innsats med både bad, bleie, pysj og pupp på tampen av dagen hans, mens jeg endelig fikk laget meg litt middag.

Nå krysser jeg bare fingrene for at ikke dagens mange inntrykk og stressfaktorer gjør at M igjen havner på kjøret med nattevåkingen han dessverre har vist tendenser til ved tilfeller av uryddig prosjektledelse fra omsorgspersonene i det siste. Oppdatering følger i morgen.

Oppdatering påfølgende morgen kl. 08:00: Det ble en litt urolig natt, men heldigvis ikke et totalhavari. M hadde et par borderline-våkninger, som vi heldigvis klarte å avverge med litt strategisk dyneretting og hodestryking.

Men så våknet han til slutt på ordentlig, og vekkerklokka viste 05:15. Både N og jeg måtte ha i hvert fall halvannen time til på øyet for å kunne anta menneskeform. Derfor ble M raskt bestukket med en pupp, og sovnet igjen.

Ved neste våkning viste vekkerklokka 06:10. Ny pupp ble servert, men da var våkenhetsgraden ikke til å reversere, og Steinbitpappa ble fylt av dyp anger og skremmende visjoner av sammenrasende korthus.M og jeg sto opp for å skifte bleie. På kjøkkenet kastet jeg et blikk på komfyrens klokke. 07:55 viste den. Jøss. Hvordan kunne det ha seg? Tilbake på soverommet skjønte jeg hva som hadde skjedd. Vekkerklokka, en 300-kroners Clas Ohlson-affære som synkroniseres over radiobølger med en tidsserver ett eller annet sted på kontinentet, hadde mistet radiosignalet sitt på morgenkvisten og hadde visst stoppet opp. Den viste fortsatt kl. 06:10.

Jeg forbannet møkkateknologien et øyeblikk, før jeg konkluderte med at Ms siste oppvåkning antakelig hadde inntruffet til hans vanlige tid ca. kl. 07.00. Jeg tok derfor pjokken tilbake til kjøkkenet for litt grøt og kulturnyheter på P2. Utenfor var det tjukk tåke. I dag skal vi bare være i nærområdet og ikke prøve å rekke noe som helst, annet enn de faste sovetidene.

tirsdag 20. november 2007

Ikke så dejlig å være pappa ... i Danmark?

Jeg ser til min store forskrekkelse på side 14 av siste nummer av fagforeningsblekka HK-nytt som kom i forrige uke, at det kanskje ikke er like dejlig å være pappa i Danmark som i Norge.


Samtidig er det herlig ironisk at den instansen som gir danskene mest pes for dette for øyeblikket, er det markedsliberalistiske Sodoma og Gomorra vi alle kjenner som EU, der Danmark har vært medlem siden 1973.

Jeg siterer fra HK-nytt nr. 9/2007 (så slipper du å laste den tunge PDFen fra lenken over):

Vil holde pappaene hjemme

Den danske regjeringen vil ikke gi barselpermisjon til menn, men det vil EU.

Både Norge, Sverige og Island har regler der deler av barselpermisjonen er øremerket menn. Den danske regjeringen har derimot ikke vært villig til å følge de andre skandinaviske landene. Det kan det bli en endring på nå. Ifølge HK Danmark er et nytt direktiv på vei fra Brussel der nettopp menn og barsel er tema.

– Vi undersøker nå hvordan vi kan lage nye regler for barselpermisjon. Fedre tar ikke permisjon om ikke noe av den er øremerket dem, sier Belinda Pyke, direktør for likestilling i EU-kommisjonen, til HK Danmarks nettsider.

Pyke mener det er viktig at EU-landene lærer av hverandre, og å spre instrumenter som fungerer i noen land til resten av landene i unionen. HK Danmark har lenge hatt pappaperm som en viktig kampsak, og er derfor svært positive til initiativet fra EU.

– Det er utrolig at vår egen regjering ikke gjør noe med dette når det har vist seg å ha så positiv effekt i andre land, sier nestformann Mette Kindberg.

Les for øvrig også hva danske HK selv skriver om saken:
EU vil øremærke barsel til mænd

Nære venner av meg – som har tilbragt flere lengre perioder i dette vårt mest populære utland – bekrefter for øvrig også at danskene har et alvorlig likestillingsproblem. Så der har jeg nok en grunn til å la være å emigrere til Køben med det aller første.

søndag 18. november 2007

Hva med «Thanks Dad, we love it»?

Her kjøper jeg inn en tyggeposeduppeditt som gjør at den lille tannsettende makuleringsmaskinen skal kunne gomle på frukt og grønnsaker og annen moro uten å automatisk sette dem på tvers i halsen og krepere på smertefullt vis.

Men så viser det seg altså, i en liten snakkebobletekst i nederste venstre hjørne av emballasjen, at jeg ikke er i målgruppa for produktet engang. «Thanks Mom We love it» står det. Skandale! Det er sånn at jeg nesten vurderer å ta produktet med tilbake til butikken for å klaske det indignert i disken og si at de må gjøre bedre enn dette.


torsdag 8. november 2007

Bakebehovet melder seg


Bakebehovet melder seg
Originally uploaded by mrjorgen
Det ante meg at det kunne komme i løpet av pappapermisjonen, men ikke at det skulle skje så snarlig. Men i dag våknet jeg med en utemmelig trang til å bake ett eller annet. Er det altså slik det er å være hjemmeværende? ;)

Det ble kanelboller, i klassisk Mr Jorgen-tradisjon bakt litt på slump, av følgende ingredienser:

- hvetemel
- fin sammalt hvete
- sukker (ikke for mye)
- tørrgjær
- rapsolje
- solsikkefrø
- rosiner
- kardemomme
- vann
- kanel
- smør

Nei, ikke noe melk. Prøver å slutte.

Stekes heller litt for kort enn litt for lenge, på ca. 225 grader Celsius.

mandag 5. november 2007

Endelig pappaperm! :)

Flickr-bilde av de to hovedpersonene i denne bloggen
Mr Management og Mr Jorgen
Hils på min nye arbeidsgiver. Det er han til venstre på bildet. La oss kalle ham M, for «Management». (Hvis du har sett den formidable TV-serien Carnivàle skjønner du hva jeg mener. ;)

I dag er første dag som heltidspappa. Det er mandag morgen, og jeg skal utrolig nok ikke jobbe et fullt dagsverk for noen andre enn denne lille fyren før 10. mars. Det er rart. Men det känns helt rett, helt rett, även om jag får jobba hårdt, for å sitere mitt favorittband, Ital Skurk.

Det blir en gradvis overgang, siden mammaen (la oss kalle henne N) fortsatt har to ukers ferie fra sin jobb før hun skal tilbake. Men jeg vil ikke kalle det som nå skal skje for ferie for noen av oss. Snarere en slags prosjektoverføring. I løpet av to uker må jeg selv ha internalisert timeplanen for soving og mating, slik at teamet som N møter når hun kommer hjem fra jobb ikke er i fullstendig oppløsning hver eneste ettermiddag.






Foreløpig er det ikke så fryktelig mye som er så revolusjonerende forskjellig. M våknet klokka 07:00 som vanlig. Han fikk litt flytende frokost av N som vanlig. M kravlet, pludret og tøyset med oss noen minutter i senga som vanlig, og vi hørte Østlandssendinga på P2 før M og jeg sto opp, som vanlig. Jeg lagde babygrøt som vanlig, og frokosten forløp nøyaktig slik den pleier, mens N fikk seg en drøy halvtimes forlenget skjønnhetsøvn, som hun pleier.

De tingene som faktisk er litt forskjellig med denne dagen, er at jeg foreløpig ikke har fått av meg pysjen, at jeg selv ikke har fått i meg noe frokost ennå, men at jeg i hvert fall har drukket to kopper japansk sencha, noe jeg aldri rekker de dagene jeg skal på jobb.

Og mer rekker jeg ikke skrive nå, for jeg må leke litt med Management før han skal få sin formiddagsblund i ni-halv-ti-tida. Men da kan du jo høre litt på Ital Skurk i Last FM-playeren til høyre hvis du vil.

Ha en fin dag! Det skal iallfall jeg. :)

fredag 2. november 2007

Hvorfor «lang» pappapermisjon?

Det fins mange grunner til å ta lengre pappaperm enn den seks uker lange fedrekvoten, og alle er gode.

En av dem er å hjelpe kvinnene litt i arbeidslivet. Mange kvinner i «fruktbar alder» opplever å bli forbigått i ansettelsessituasjoner fordi arbeidsgiveren ikke tør ansette noen som de tror det kan være sannsynlig at forsvinner ut i en lengre permisjon. Det har selvsagt ikke arbeidsgivere lov til, men de gjør det likevel.

Noe jeg nylig skrev på Underskog, i tråden «Er kvinner på 30 paria i arbeidslivet?»:

«Jeg tror vi gutter holder nøkkelen til løsningen sammen med dere jenter. Hvis vi alle begynte å dele foreldrepermisjonen jevnere mellom oss, aller helst 50/50, så ville det bidra vesentlig til å jekke ned de kortsiktige arbeidsgiverne som tillater seg å tenke slike dinosaur-tanker.
Kjønnsforsker Knut Oftung uttrykte det veldig treffende i en artikkel jeg leste for noen uker siden. Jeg klarer ikke spa opp sitatet akkurat nå, men det han sa (sånn cirka) var at det er veldig viktig at menn begynner å ta lang pappapermisjon, for dermed blir vi nemlig like «usikker arbeidskraft» som kvinner.»