tirsdag 4. desember 2007

Jøss, gikk det virkelig så fort?

Som tiden flyr. Jeg har nå hatt permisjon i en måned, eller fire og en halv uke om du vil. Det føles som bare noen dager.

O skrekk. Det er først nå det virkelig slår meg hvor alvorlig denne statistiske skjevfordelingen mellom fedres og mødres foreldrepermisjoner egentlig er. Hvis jeg hadde hatt samme lengde på permisjonen som flertallet av fedre – den seks uker lange fedrekvoten – ville jeg hatt en drøy uke igjen nå. Jeg har hatt tre ukers sommerferier som har føltes lenger enn disse drøyt fire ukene. Å avbryte nå ville jo vært som å stoppe på hoppkanten i Holmenkollen. Som å gå hjem fra middag på Bagatelle umiddelbart etter forretten. Som å avbryte førerprøven i det sensor ber meg kjøre ut porten på trafikkstasjonen. Som å sette seg i jolla og ro tilbake til land i samme øyeblikk som vinden for første gang begynner å ta tak i storseilet. Som å pakke ned snowboardet og kjøre hjem til byen igjen akkurat når pudderet begynner å lave ned.

Full time daddy!M og jeg har jo bare nettopp kommet i gang. Vi begynner så vidt å tøtsje innpå noe når det gjelder soverutinene. Måltidsrytmen. Ambisjonen om å besøke åpen barnehage mer enn en gang pr. uke så M kan få litt sosial stimulans fra andre barn og voksne. Forståelsen for at å være hjemme som heltids omsorgsperson for en ganske mobil nysgjerrigper på ni måneder faktisk er en ganske arbeidskrevende jobb.

Og når jeg samtidig vet at en del pappaer tar storparten av sin permisjon med en ferierende mor luskende rundt seg, slik at de ikke en gang får de skarve seks ukene på egen hånd, skjønner jeg at her må noe gjøres.

Jeg er i ferd med å bli en skikkelig pappapermaktivist. Her er mitt foreløpige manifest:
  • Pappaer må kreve sin rett (og skjønne hva de går glipp av om de forholder seg passive). Pappapermisjon er jo tross alt noe av det aller aller beste den norske velferdsstaten har å by på. Den norske nybakte fars privilegier er bortimot unike i global sammenheng. Pappapermisjonen byr på en kjempesjanse til å bli kjent med sin sønn eller datter, og samtidig sikre familiens trygghet. Og en hel del andre fantastiske privilegier som jeg kommer til å bruke de neste tre månedene til å skrive om i denne bloggen.
  • Mammaer må skjønne poenget. De hjelper både barnet, seg selv, pappaen, skilsmissestatistikken, sine medsøstre og samfunnet for øvrig ved å slippe pappaene til og slutte å anse foreldrepermisjonen som «mors permisjon». (All heder og ære til den imponerende jobben dere har gjort med graviditeten og fødselen, men etter seks måneders mammaperm er det i de aller fleste tilfeller ikke noe som helst problem å sende stafettpinnen videre. Vi gutta kommer til å være dere evig og nesegrust takknemlige for å få slippe til, jo før jo heller.)
  • Arbeidsgivere må oppmuntre til likere fordeling av permisjonen, og gi alle arbeidstakere samme lønnskompensasjon som offentlig ansatte har i dag. (Hører dere, NHO?) På den måte vil det ikke innebære husstandsøkonomisk selvmord om den i familien med best inntekt tar lang permisjon.
    I tillegg er det til stor hjelp om vi samtidig får fylt igjen lønnsgapet mellom menn og kvinner. Først og fremst ved å betale samme lønn for likeverdig arbeid, slik at en med fem års utdanning i et «kvinneyrke» – f.eks. helsesøster eller lektor – tjener omtrent det samme som en med like lang utdanning i et «mannsyrke» – f.eks. siviløkonom eller sivilingeniør. I dag skiller det minst kr 100.000 per år mellom de nevnte fire eksemplene.
    Dessuten kan de sørge for at alle som egentlig ønsker å jobbe heltid ikke blir tilbudt latterlige stillingsbrøker når det faktisk er behov for heltidsarbeidskraften de ansatte har å tilby.
  • Stortingspolitikere må umiddelbart våge å banke igjennom nødvendige hastevedtak, hvor de to første er:
    1) at pappa får permisjonsrettigheter basert på sin egen innsats i arbeidslivet før og etter barnets fødsel og ikke er prisgitt mammaens yrkesaktivitet, og
    2) permisjonstiden må tredeles slik som på Island.
Sånn! Sett i gang. Hva venter du på?

2 kommentarer:

flutnace sa...

Jeg skulle ønske at situasjonen var slik at jeg var like aktivistisk som du er nå, da du var 9 måneder gammel Steibitpappa. Hilsen Streinbitpappa-pappa.

Ingvild Skaar sa...

Det var visst lenge siden du skrev dette. Kunne ikke vært mer enig. Skrev nettopp et innlegg i bloggen min om det samme. :)