Kråkeboller til Stoltenberg og Huitfeldt

... og en filet til sjefen min :)

Stikkende sjøpinnsvin til ministre mot tredeling
Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg mener statsminister Jens Stoltenberg og ny barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt fortjener neste runde med kråkeboller under tærne.

Begge har tatt tydelig stilling mot det anbefalte forslaget fra Likelønnskommisjonen om å tredele foreldrepermisjonen og reservere en tredel til pappa.

Det må de gjerne gjøre, selvsagt. Men de slår da samtidig beina vekk under et tiltak som antakelig vil fungere etter hensikten, slik det etter alle solemerker har gjort på Island. Der har nemlig lønnsgapet blitt redusert, typiske «mannsarbeidsplasser» har blitt tvunget til å planlegge ressurssituasjonen ut fra at de ansatte kanskje forsvinner ut i pappapermisjon i noen måneder hver, og antallet barnefødsler er på vei opp.

Alternativet både Stoltenberg og Huitfeldt ønsker seg er en forlengelse av fedrekvoten, samtidig som at mammaene fortsatt skal ha muligheten til å ta opptil elleve måneder mammapermisjon hvis de ønsker det. (NHO har forresten ropt ulv ulv om at en lengre fedrekvote er noe vi ikke har nok yrkesaktive hender til i det stramme norske arbeidsmarkedet. Dem om det.)

Men hvis det blir resultatet, tror jeg dessverre at mye av den ønskede likestillingseffekten vil utebli. Ti uker er alt for defensivt.

Kall meg gjerne en rabulistisk pappapermekstremist, men fire uker lengre fedrekvote som Soria Moria-erklæringen legger opp til er dessverre ikke radikalt nok.

Dette med utviding av den totale permisjonstiden er jeg i og for seg enig i, men så lenge fedrekvoten er vesentlig kortere enn den permisjonen som mødre har mulighet til å ta, så kommer det ikke til å funke som likestillingstiltak.

Da vil fortsatt kvinner bli diskriminert ved ansettelser og forfremmelser, fordi det fortsatt er de som er mest hjemme med barn.

Da vil fortsatt menn regnes som sikrere arbeidskraft, få flere lønns- og stillingsopprykk, og jobbe mer overtid. Og de fedrene som dessverre kun er interessert i karrieren vil ha gode kort på hånden når det gjelder å unnlate å engasjere seg noe særlig hjemme.

Og samtidig vil menn fortsatt til en viss grad føle seg som sekundære omsorgspersoner for egne barn, og kvie seg for å kreve mer av den felles, delbare permisjonstiden.

Hvis likestilling i arbeidslivet og i hjemmet er et ønske, så må en fordeling på 50/50 når det gjelder både omsorgsoppgaver og yrkesdeltakelse være det ideelle målet å navigere mot, selv om til og med Steinbitpappa innser at det kommer til å ta tid å komme dit.

I løpet av debatten vi har hatt de siste par månedene, har det for meg blitt tydelig at åtte måneder etter fødselen regnes som et slags minimum når det gjelder mammapermisjonen. Vel, da får den totale permisjonstiden utvides til 16 måneder, hvorav åtte måneder reserveres far. (Det hadde vært noe, men da er jeg redd NHO ville tatt med seg samtlige bedrifter og flyttet inn på hybelen til Rederiforbundet på Bahamas.)

Nei, her er hva Steinbitpappa freidig nok krever av flertallsregjeringen som nå styrer Norge:

• 54 uker eller mer total foreldrepermisjon


• 100% lønnskompensasjon, ikke 80% som i dag


• kompensasjon mellom 6G og mammas og pappas inntekt


• minst 1/3 av permisjonen til pappa


• selvstendig opptjeningsrett for fedre, uavhengig av mødres yrkesaktivitet før og etter mammapermisjonen

Når dette er innfridd tror jeg vi skal få orden på sakene!

Filet til en god sjef
Fileten denne gang har jeg lyst til å gi til sjefen min. Hun heter Reidunn, og har kommet oss til unnsetning i en vanskelig situasjon, i og med at vi ikke har barnehageplass og det er en uke til pappapermisjonen er slutt.

Det har allerede lenge vært avtalt at jeg skal jobbe 80 prosent i en periode framover, for å være hjemme med M en dag i uka. Men i tillegg til dette, siden vi ikke har fått oss verken barnehage eller dagmamma, har jeg avtalt med sjefen at jeg kan avspasere en dag i uka i en periode framover, sånn at vi kan få omsorgskabalen til å gå opp inntil M forhåpentligvis får plass i en barnehage. Tusen takk, Reidunn!

Likelønnskommisjonen støtter Steinbitpappa

Hei hopp hurra, i dag bør nesten alle vi som er for «tvungen likestilling» i foreldrepermisjonen sprette en anstendig flaske cava.

Klokka 09:00 presenteres Anne Enger og de andre i Likelønnskommisjonen sin innstilling i en pressekonferanse hos Regjeringen (overføres direkte på Regjeringens nett-TV).

De som har fått med seg NRKs nyheter i morges vet allerede at hovedsaken er at kommisjonen også anbefaler tredeling av permisjonen: 1/3 til mor, 1/3 til far og 1/3 som kan deles som foreldrene selv vil.

Så kan den sure padda Erna Solberg kalle det overgrep mot familien så mye hun bare vil. Høyre og Solberg har aldri gått i bresjen for likestillingstiltak som fungerer.

Steinbitpappa fanget av barnehagekøblekkspruten

Beklager at det har vært litt stille i denne bloggen i det siste. Jeg har et halvskrevet intervju med en kjønnsforsker på trappene, men i mellomtiden har Steinbithulen blitt invadert av den store, farlige, åttearmede familie-kraken som kalles barnehagekø.

Vi har nemlig ikke fått barnehageplass ennå, og det er bare snaue tre uker til jeg skal begynne å jobbe igjen. Problem. Kanskje vi kan finne en dagmamma en periode? En som ikke bor på diametralt den andre siden av byen? (Men vil vi låne bort barnet vårt til noen vi ikke ville kjøpt bruktbil av engang?)

Det er synd at slutten av verdens beste tid, som jo foreldrepermisjon er, skal forkludres av bekymringer og praktiske problemer som skyldes at politikerne ikke klarer å innfri barnehageløftet. Full barnehagedekning nå – også i de store, høyrestyrte byene!

Et lite råd til alle som planlegger eller nettopp har fått barn: Søk om barnehageplass i samme sekund som barnet har personnummer. (Eller egentlig i samme øyeblikk som dere har deres første ubeskyttede samleie. ;)

Jeg kommer tilbake med mer. Hei så lenge.

NHO-Bergesen: Show me the money!

I gårsdagens Dagsavisen gikk NHO-leder Finn Bergesen jr. ut og støttet forslaget om en tredeling av foreldrepermisjonstiden, der en tredel forbeholdes pappaene.

Faste lesere av denne bloggen vet at den foreslåtte endringen støttes fullt og helt av Steinbitpappa, og det er derfor kjekt å kunne notere at også toppen på arbeidsgiversiden i det private næringslivet nå gir sin teoretiske støtte til forslaget. Det vil kanskje kunne få noen av etternølerne i Ap og Sp til å våkne og ta standpunkt i riktig retning.

Men har NHO sagt A, så savner jeg sårt en B. Det koster nemlig herr Bergesen jr. fint lite å bare si at han støtter en tredeling, uten å samtidig klirre med mynt. Jeg håper disse signalene også innebærer at han har tenkt å gjøre noe med de lønnsøkonomiske aspektene som jeg har nevnt i mitt manifest for et par måneder siden:

Arbeidsgivere må [...] gi alle arbeidstakere samme lønnskompensasjon som offentlig ansatte har i dag. På den måte vil det ikke innebære husstandsøkonomisk selvmord om den i familien med best inntekt tar lang permisjon.

Er altså NHO-sjefens ord en implisitt lovnad om en slik kompensasjon? Eller er det kanskje et forsøk på taktisk avledning fra AFP-diskusjonen før vårens lønnsoppgjør? Jeg bare spør.

Hjemmealenepappa i flere døgn! Hjelp!

Kort steinbitbulleteng: Mandag kveld klokka 22.00 presis tok N med seg husmeieriet og dro utenbys på konferanse. Hun er ikke tilbake før sent onsdag kveld.

Dette betyr at M og Steinbitpappa er overlatt helt og holdent til oss selv i mer enn 48 timer, uten andre hjelpemidler enn tre–fire beger utpresset mammasaft i fryseboksen, en hittil uåpnet pakke morsmelkserstatning i kjøkkenskapet (for hva den måtte være verdt), det vanlige arsenalet av babygrøt, fruktpuréer og babymos på glass, samt et nett med spisemodne avocado.

Det er første gang i Ms hittil elleve måneder lange liv at den trygge puppen er bortreist i mer enn tolv timer i strekk.

Ulp. En milepæl, okei, men akkurat nå føles det veldig skummelt. Hva gjør jeg hvis han våkner klokka halv fem i natt igjen? Han har lagt seg til den uvanen etter at han kom litt ut av synk på grunn av øreverk for halvannen uke siden, og da har det eneste saliggjørende vært å få ligge inntil den trygge barmen til mammaen sin og slurpe latte. Men det er altså ikke mulig de nærmeste to døgnene.

Jeg kommer tilbake med en oppdatering i morgen – hvis mulig. Og hvis vi overlever helt fram til torsdag når mamma forhåpentligvis er vel hjemme igjen, så skal jeg mot slutten av uka poste et intervju med en kjønnsforsker som M og jeg var på universitetet og hadde en spennende prat med i ettermiddag.

Oppdatering tirsdag formiddag: M våknet med et vræl kl. 04:00. «Uh-oh», tenkte jeg, «nå er vi i gang.» Han ville slett ikke ha noe av den lunkne, opptinte mammamelken jeg tilbød etter kun få minutter. Jeg så for meg at denne nattens skjønnhetssøvn var å betrakte som tapt eiendom.

Men pussig nok, etter et bleieskift og litt kvalitetsbyssing, fant jeg ut at han gjerne ville ha rent, kaldt vann fra tåteflaske. Han som aldri har likt tåteflaske noen gang tidligere. Han ble rolig og begynte å glippe med øynene. Med ett så jeg antydning til et smil under de tårevåte øynene og den snørrete nesen, gjorde jeg ikke?

M sovnet igjen sånn ca. kl. 05:00, tror jeg. Og jeg selv ikke lenge etterpå.

Steinbit Wars Episode XIV: Et nytt håp (for tredeling av foreldrepermisjonen)

For lenge, lenge siden i galaksen Soria Moria langt, langt borte, sa Stoltenberg-regjeringen at de skal bruke kraften og utvide fedrekvoten til ti uker.

De begynner å få lovlig dårlig tid. Det bare er halvannet år igjen før det onde Imperiet har bygget ferdig sin likestillingsfiendtlige dødsstjerne og er klare til å slå tilbake i stortingsvalget, med Darth Solberg og keiser Høybråten i spissen, og den innleide hodejegeren Boba Sponheim som løs kanon på dekk. [Metakommentar: Her kunne jeg selvsagt brukt Jabba the Hutt som Sponheim-metafor, men det ville vært ufint. ;]

Men det en liten gruppe rebeller som kaller seg kvinnenettverket i Oslo Arbeiderparti, ledet av den tapre Gro Tvedt Anderssen Skywalker, vedtok i helga å legge press på regjering og stortingsgruppe om å forbeholde en tredel av foreldrepermisjonen til far. De mener mener reell likestilling er umulig uten at det nå gjøres noe drastisk med forelderpermisjonen, og at dagens ordning der kvinner tar det aller meste av foreldrepermisjonen slår tilbake på kvinnene selv. Dette kan du lese om i en artikkel i Dagsavisen fra mandag 21. januar.

Samtidig viser det seg at det er borgerkrig internt i Arbeiderpartiet, der for eksempel intergalaktisk statsråd Manuela Ramin-Osmundsen og prinsesse Anniken Huitfeldt virker ganske uenige i saken om en tredeling av permisjonen er en god ide å innføre allerede i dag. Dette kan du lese om i en annen artikkel i Dagsavisen fra 22. januar, som egentlig handler mest om at barneombud Yoda Hjermann støtter forslaget om en tredeling. Han er en klok jedi som alltid ser saken fra barnets perspektiv.

Også fra sidelinjen kommer det kommentarer, ikke bare her fra Steinbitwookie, men også fra for eksempel TV2 Nettavisens redaktør Han Solo Stavrum, som i sin blogg kommenterer at mer pappaperm er det eneste logiske. Noe av det viktigste han sier der, er: «Når mor blir mye lengre borte fra arbeidslivet, gir det følger. Selv om de færreste arbeidsgivere driver bevisst kjønnsdiskriminering, så blir man fort litt utenfor etter et år på sidelinjen. Derfor er det viktig at omsorgsarbeidet blir fordelt så likt som mulig mellom kjønnene.»

Den islandske modellen
Det feminist-rebellene i Oslo AP altså ønsker seg, er at vi innfører modellen fra den lille planeten Island også her i Norge. [Metakommentar: Herved tror jeg at jeg lar Star Wars-metaforene ligge for denne gang. De begynner å bli ganske tynne.]

Det er sikkert ikke alle som vet så mye om den islandske modellen, annet enn at altså pappaer på Island har krav på en tredel av den ni måneder lange foreldrepermisjonen de nybakte foreldrene blir tilgodesett med, og at familien mister denne permisjonstiden om ikke far tar den ut.

Men av erfaringene som islendingene har gjort seg etter at de innførte denne modellen i 2000, har jeg spesielt bitt meg merke i fire eksempler, og alle er mer eller mindre tydelige signaler om at større likestilling oppnås ved å reservere mer av permisjonen til pappaene:

1. Tradisjonelle mannsarbeidsplasser må begynne å planlegge med at barnefødsler er noe som skjer blant de ansatte, slik kvinnearbeidsplasser alltid har måttet
   Etter at den nye modellen ble innført, ble det en stor mediesak da Reykjavik brannstasjon måtte søke om økte bevilgninger til å rekruttere vikarer. De hadde visst ikke planlagt med at det plutselig var en hel bønsj med ansatte som tilfeldigvis skulle ha foreldrepermisjon omtrent samtidig. Jeg er sikker på at dette er noe personalledelsen på enhver skole, barnehage eller sykehjem tar som en selvfølge.
   
2. Flere menn opplevde at stillingene eller arbeidsoppgavene deres «forsvant» mens de var ute i pappapermisjon
   Dette har jo dessverre nybakte mødre opplevd i uminnelige tider, og heldigvis fins det lover mot sånt. Det er jo selvsagt ikke en ønskelig effekt av at likestillingen øker, men i en overgangsfase er det en klar indikator på at menn og kvinner i arbeidslivet er i ferd med å bli «likere».
3. Lønnsgapet minsker faktisk på Island*
   I motsetning til i Norge, der lønnsgapet mellom kvinner og menn har stått stille eller økt de siste 20 årene, har Island opplevd en reduksjon på seks prosent på 2000-tallet.
4. Antallet barnefødsler øker på Island*
   Jepp. Etter mange år med nedgang i fertilitetsratene, har Islendingene nå tydeligvis fått et politisk push for å droppe prevensjonen. (Kanskje vi menn kategorisk skal beholde kondomene på helt til dagens og kommende stortingsrepresentanter innser at det ikke vil bli født en eneste liten ny skattebetaler som i framtida kan finansiere deres lønn, hybel eller pensjon? ;)

Kilde for eksempel 1 og 2: Parental Leave in Iceland Bringing the Fathers in, Developments in the Wake of New Legislation in 2000 (PDF), av Ingólfur V. Gíslason.

* Eksempel 3 og 4 har jeg ikke foreløpig klart å få verifisert med signifikante funn i publiserte forskningsarbeider, men flere andre medier skriver det, så da må det jo være sant. ;)

Jeg mener at Stortinget bør vedta tredelingen allerede neste gang representantene kommer luntende etter frokost. Hvis du fortsatt er i tvil, les Steinbitpappas foreløpige manifest.

Oppdatering 23. januar kl. 10.30: I dagens utgave av Dagsavisen går likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen langt i å innrømme at regjeringen ikke har tenkt å innfri Soria Moria-løftet om utvidning av den totale permisjonstiden til ti ukers fedrekvote.

Jaha?

Begrunnelsen hennes er at vi har for høy sysselsetting her i landet til å kunne ta oss råd til at staten sponser fire ekstra uker på heltid hjemme med den oppvoksende slekt – inntil ca. 30 000 skattebetalte bruttokroner for en pappa som tjener 400 000 eller mer. Finansdepartementets utregning viser at det vil koste mellom 600 og 680 millioner kroner i året.

Jeg mener dette er en avsporing av debatten og et vikarierende argument, siden det er godt med arbeidsdyktige hender som gjerne vil settes i sving både i Norge (ufrivillig deltidsarbeidende, innvandrere, trygdede som gjerne vil jobbe, seniorer og pensjonister), i EU (så lenge vi ikke bidrar til sosial dumping, vel å merke) og i land utenfor Schengen-festningen.

Og til den økonomiske argumentasjonen om at det blir for dyrt – hvis jeg kan få lov til å fortsette å avspore debatten – så var det til sammeligning i fjor vår tydeligvis ikke noe problem for Arbeiderpartiet å riste mellom fem og seks ganger beløpet ut av det statlige skjorteermet for hastekjøp av militærfly til 3,66 milliarder.

Men okei, hvis det skal værra på den måten får regjeringen i så fall pinadø sørge for å reservere vesentlig mer av den eksisterende permisjonen til pappa. Det skaper jo ikke egentlig noen merutgifter på statsbudsjettet, annet enn det som eventuelt skyldes lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Noe annet vil være et stort svik mot ikke bare fedre og deres nåværende og framtidige babyer, men også mot likestillingsarbeidet i sin helhet.

Og sånn går nu dagan ...

Eller: «En håndfull tid som renner ut mellom fingrene – del 2»

Jeg får i hvert fall drukket en del te. Og har nettopp kjøpt 2x200 gram genmai-cha og 1 kilo sen-cha, som antakelig kan holde hele permisjonen ut. (Snobbete finsk tekanne fra Tonfisk Design.)

Det var jo egentlig helt latterlig av meg å antyde at jeg skulle rekke å blogge dette innlegget på fredag allerede, men det var altså halvskrevet da jeg postet forrige del, og tidsoptimisten i meg tok vel litt overhånd. Men her kommer del to av Steinbitpappas tanker om tid.

Siden del 1 kanskje hadde en litt negativ vinkling – alt jeg ikke rekker i pappapermisjonen – vil jeg i denne delen legge vekt på alt jeg faktisk gjør. Og som Ms mamma så klokt sa da jeg gikk ut i permisjon: Ikke tenk på alt du ikke rekker, men gled deg over det du faktisk får gjort.

Alt jeg får gjort
Noen ting har jeg altså gjort betraktelig mer av i permisjonen enn det jeg gjør til vanlig:

• Tenke: Etter at jeg forlot Blindern og startet min fulltids yrkesaktive tilværelse for snart ti år siden, kan jeg faktisk ikke huske noe tidspunkt jeg har fundert og pønsket såpass mye og fritt som nå i permisjonen. (Kanskje da jeg var heltidsjournalist, men deadlinespøkelset har jo en egen evne til å skremme vekk den langsiktige kreativiteten.) Tankene har riktignok ofte sirklet i navlenære baner som denne bloggen og hva pappaperm og foreldrerollen gjør med tilværelsen, men jeg har også fått såpass med «luft i luka» at jeg har gjenopptatt kontakten med andre og lenge neglisjerte synapser, uten at jeg vil nevne noen spesielle.
  At hverdagens tjas og mas legger så stort beslag på den utøylede tankekapasiteten er tankevekkende på flere enn en måte. Jeg blir rett og slett litt skremt. Mon tro om jeg ikke burde pelle meg tilbake til universitetet og ta master- og påfølgende doktorgrad i filosofi eller noe sånt.
  
• Sove på dagtid: Oh yes! Når M inntar soveposisjonen i 9–9.30-tida er det slett ikke sjelden at jeg gjør det samme. Disse høneblundene varer som regel mellom en og to timer, og er gull, røkelse og myrra i en hverdag ellers preget av konstant søvnunderskudd. De plasserer seg faktisk blant de aller beste horisontale øyeblikkene i mitt liv så langt (selvsagt med enkelte unntak).
  Men syvsoverstundene kommer ikke uten kostnad. Faktisk tror jeg lista over alt jeg ikke rekker hadde vært merkbart kortere om jeg hadde holdt meg våken hver gang M sover. Men for et liv det ville vært. Nei, takke seg til! Jeg kommer til å få fysiske og psykiske abstinenser etter formiddagsluren når jeg begynner å jobbe vanlig igjen i mars. Antakelig finner mine kollegaer meg snorkende under pulten i 10:30-tida et par dager i uka. ;)
• Høre på radio: Jeg heter Jørgen og er P2-holiker. Alle mine FM-radioer (og det er en del av dem) er stilt inn på 100,0. Jeg kan høre på NRK P2 når som helst på døgnet, hvilken som helst dag i uka, og alltid få noe jeg liker å høre på i løpet av en halv time. På Last.fm-profilen min er NRK P2 den nest mest pålyttede «artisten» (kun slått av Ital Skurk, som du for øvrig kan høre noen låter av et annet sted i denne bloggen).
  Radio er det beste mediet som er oppfunnet. Det slår TV, aviser, Internett, bøker, blader og SMS-meldinger ned i støvlene. Det som er så genialt med radio, er at jeg kan lytte samtidig med at jeg gjør andre ting. Skifter bleie. Lager middag. Går tur. Eller mens jeg sitter på gulvet og bygger tårn av klosser som en viss krabbende rivningsarbeider elsker å dytte over ende. Jeg har sluttet å se Dagsrevyen, siden det kolliderer med det daglige bade-og-legge-ritualet. Likevel føler jeg meg mer oppdatert på nyhetsbildet enn noen gang, for jeg får med meg minst tre store nyhetssendinger i løpet av dagen. På radio.
  Unntaket som bekrefter regelen om at P2 er verdens beste radiostasjon inntreffer på hverdager mellom 11 og 12 og kalles Musikkmassasjen. Da skrur jeg av. (Ikke fordi raffe storbandjazzarrangementer og lette pianoarabesker er så gudjammerlig jævlig å lytte til, men fordi jeg fortsatt savner Guttorm Andreasens fantastiske eklektiske musikkmiks Wasabi nesten ett og et halvt år etter at programmet brutalt ble tatt av lufta. Vi er mange som fortsatt sørger.)
  Men når direkte-radioen ikke leverer kan jeg i stedet ty til min lille MP3-spiller i hvit plast og metall, som i skrivende stund inneholder over 20 gig med kringlastinger (norsk for podcasts) av Verdt å vite, Verden på lørdag, Verdibørsen, P2-akademiet, Sånn er livet, Ut i verden, og så videre. Alt fra P2. (Det hadde vært kjekt om de kunne legge ut litt Wasabi på NRK Gull-kringlastingen, syns jeg.)
  
• Drikke te: I en vanlig jobbhverdag er det stort sett bare tid til å ta seg et glass appelsinjuice sammen med kornblandingen om morgenen. Og kanskje et glass vann på styrten før jeg sykler til jobb.
  Men ikke under pappapermisjonen. Nå har jeg rolige, timelange, nesten zen-aktige frokoster og lunsjer sammen med M. (Såfremt vi ikke skal rekke helsestasjonen, åpen barnehage, butikken eller en eller annen avtale. Da blir nemlig alt totalt hals over hode hver eneste gang.)
  Det første som skjer når vi står opp for å skifte nattens bleie og spise frokost, er at jeg setter på en breddfull vannkoker. Ca. en desiliter av det nykokte vannet blir sammen med økologisk fullkornspulver til Ms babygrøt, mens resten havner i min stilige, finske designer-tekanne. Kall meg gjerne te-snobb, men kanna inneholder nesten alltid sen-cha (ren grønn te) eller genmai-cha (grønn te med ristet ris) fra den lille spesialbutikken Japantorget. Jeg heller opp én kopp som jeg drikker sammen med frokosten. Resten havner på termos, så har jeg varm te også til lunsj. Eller til å ta med på trilletur.
  Det har faktisk gått såpass mye japansk te i det siste at jeg gikk tom midt i romjula. Helt siden i forrige uke har jeg faktisk drukket PG Tips, i pyramideposer, trukket i kopp, med honning og en melkeskvett. Ikke det at det er noe galt med PG Tips, men det bare føles helt feil. Jeg har derfor besluttet at M og jeg må ut og handle te i morgen. Vi må til Majorstua, altså helt på den andre siden av byen. Jeg tror jeg må ringe Lars Monsen og spørre hvordan jeg best kan klare å beholde roen på en slik strabasiøs ekspedisjon.
• Åpen barnehage: Bydelen vår – og mange andre bydeler og kommuner slik jeg forstår det – har et genialt tilbud som kalles åpen barnehage. Det koster kr 10 per besøk og er et tilbud fra den snille, snille kommunen til dem som ikke har annen barnehageplass. Dit kan man ta med seg avkommet for å boltre seg med mange leketøy, stor plass (i hvert fall mer enn et parogseksti kvadratmeter med utallige nei-nei-steder), delta i daglige sangstunder, spise og leke sammen med andre barn.
  Og pappa kan treffe andre foreldrepermister og drikke kaffe og te på huset. Voksenkontakt med andre som har mamma-/pappaperm er nesten like viktig som at M treffer andre barn – åpen barnehage er nemlig en svært sosial arena, og ikke minst den aller beste jungeltelegrafen angående rykter om barnehageopptak og andre praktiske småbarnsting.
  
• Gå tur: Det sier seg selv. Har man foreldrepermisjon, går man turer. Ofte. Gjerne sammen med andre permister, men gjerne også alene. Ikke nødvendigvis hver eneste dag, men hvis alle andre forsøk på å få gjort noe utomhus i løpet av dagen skulle mislykkes, så prøver jeg i hvert fall å komme meg en anstendig runde i nabolaget med vogn og pjokk. Trilletur er nemlig nesten den eneste mosjonen jeg får om dagen, siden jeg verken sykler til jobb eller får kjørt noe særlig brett for tida. Jeg har gått opp tre kilo på to måneder, og jeg kan ikke legge hele skylda på jula. Jeg har kjøpt meg skritteller. Jepp. It's that bad.