Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg mener statsminister Jens Stoltenberg og ny barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt fortjener neste runde med kråkeboller under tærne.
Begge har tatt tydelig stilling mot det anbefalte forslaget fra Likelønnskommisjonen om å tredele foreldrepermisjonen og reservere en tredel til pappa.
Det må de gjerne gjøre, selvsagt. Men de slår da samtidig beina vekk under et tiltak som antakelig vil fungere etter hensikten, slik det etter alle solemerker har gjort på Island. Der har nemlig lønnsgapet blitt redusert, typiske «mannsarbeidsplasser» har blitt tvunget til å planlegge ressurssituasjonen ut fra at de ansatte kanskje forsvinner ut i pappapermisjon i noen måneder hver, og antallet barnefødsler er på vei opp.
Alternativet både Stoltenberg og Huitfeldt ønsker seg er en forlengelse av fedrekvoten, samtidig som at mammaene fortsatt skal ha muligheten til å ta opptil elleve måneder mammapermisjon hvis de ønsker det. (NHO har forresten ropt ulv ulv om at en lengre fedrekvote er noe vi ikke har nok yrkesaktive hender til i det stramme norske arbeidsmarkedet. Dem om det.)
Men hvis det blir resultatet, tror jeg dessverre at mye av den ønskede likestillingseffekten vil utebli. Ti uker er alt for defensivt.
Kall meg gjerne en rabulistisk pappapermekstremist, men fire uker lengre fedrekvote som Soria Moria-erklæringen legger opp til er dessverre ikke radikalt nok.
Dette med utviding av den totale permisjonstiden er jeg i og for seg enig i, men så lenge fedrekvoten er vesentlig kortere enn den permisjonen som mødre har mulighet til å ta, så kommer det ikke til å funke som likestillingstiltak.
Da vil fortsatt kvinner bli diskriminert ved ansettelser og forfremmelser, fordi det fortsatt er de som er mest hjemme med barn.
Da vil fortsatt menn regnes som sikrere arbeidskraft, få flere lønns- og stillingsopprykk, og jobbe mer overtid. Og de fedrene som dessverre kun er interessert i karrieren vil ha gode kort på hånden når det gjelder å unnlate å engasjere seg noe særlig hjemme.
Og samtidig vil menn fortsatt til en viss grad føle seg som sekundære omsorgspersoner for egne barn, og kvie seg for å kreve mer av den felles, delbare permisjonstiden.
Hvis likestilling i arbeidslivet og i hjemmet er et ønske, så må en fordeling på 50/50 når det gjelder både omsorgsoppgaver og yrkesdeltakelse være det ideelle målet å navigere mot, selv om til og med Steinbitpappa innser at det kommer til å ta tid å komme dit.
I løpet av debatten vi har hatt de siste par månedene, har det for meg blitt tydelig at åtte måneder etter fødselen regnes som et slags minimum når det gjelder mammapermisjonen. Vel, da får den totale permisjonstiden utvides til 16 måneder, hvorav åtte måneder reserveres far. (Det hadde vært noe, men da er jeg redd NHO ville tatt med seg samtlige bedrifter og flyttet inn på hybelen til Rederiforbundet på Bahamas.)
Nei, her er hva Steinbitpappa freidig nok krever av flertallsregjeringen som nå styrer Norge:
- 54 uker eller mer total foreldrepermisjon
- 100% lønnskompensasjon, ikke 80% som i dag
- kompensasjon mellom 6G og mammas og pappas inntekt
- minst 1/3 av permisjonen til pappa
- selvstendig opptjeningsrett for fedre, uavhengig av mødres yrkesaktivitet før og etter mammapermisjonen
Fileten denne gang har jeg lyst til å gi til sjefen min. Hun heter Reidunn, og har kommet oss til unnsetning i en vanskelig situasjon, i og med at vi ikke har barnehageplass og det er en uke til pappapermisjonen er slutt.
Det har allerede lenge vært avtalt at jeg skal jobbe 80 prosent i en periode framover, for å være hjemme med M en dag i uka. Men i tillegg til dette, siden vi ikke har fått oss verken barnehage eller dagmamma, har jeg avtalt med sjefen at jeg kan avspasere en dag i uka i en periode framover, sånn at vi kan få omsorgskabalen til å gå opp inntil M forhåpentligvis får plass i en barnehage. Tusen takk, Reidunn!
