Høyrekvinner vekket Steinbitpappa!

Steinbitpappa satte kaffen i halsen av morgennyhetene 19. januar 2010. Leder av Høyres kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, ønsker å fjerne hele fedrekvota, og i stedet gi familiene full «valgfrihet» i permisjonsfordelingen. Jeg skjønte da at det var på høy tid jeg tok en liten tur ut av steinbithulen og mente noe igjen, over et år etter forrige gang jeg ytret noe offentlig på mer enn 140 tegn. (http://twitter.com/mrjorgen)

Jeg spør meg selv hvorfor det nettopp er kvinner i Høyre som kommer med det bakstreverske forslaget om å fjerne fedrekvota. Er jeg litt slem, tenker jeg at det er fordi høyredamer kanskje oftere tilhører et sosioøkonomisk segment der mannen i huset tjener såpass godt at det virkelig svir stygt på pungen å sende ham hjem i ti uker på rundt kr 36 000 bruttokroner fra NAV i måneden (men som oftest 80 prosent av dette igjen, fordi de sammen har valgt den lengste permisjonen på 54 uker totalt).

Har luksusfella også sendt dem rett i «male breadwinner»-fella? Litt sånn «Tenk at vi måtte tvinges til å leie ut deler av villaens nordfløy til korttidsarbeidere for å klare å finansiere au-pairen, gartneren og oppvarmingen av utendørsbassenget under hans tvungne pappapermisjon», liksom. (OK, mulig jeg er litt forutinntatt overfor Høyre-folk. ;)

Steinbitpappa oppfordrer uansett alle kvinner og menn som stiller seg bak Hofstad Helleland sitt utspill om å finne fram et egnet våpen, for deretter å skyte seg selv gjentatte ganger i foten.

Fedrekvota virker!Fedrekvota er en ordning som siden 1993 har sendt norske menn flere sjumilssteg i retning av å bli verdige omsorgspersoner for egne barn, og ikke primært bare være forsørgere, slik min far var på syttitallet i min familie, og min farfar og morfar var på førti-femtitallet. Før fedrekvota var det nesten ingen menn som tok pappaperm. I dag blir ikke menn med barnevogn, tåteflaske og bleieskiftutstyr sett på som raringer lenger. Og selv om en fersk hjemmepappa raskt forstår at pappaperm ikke er synonymt med ferie, setter han som oftest minst like stor pris på sine uker som mammaen med sin mammaperm.

Men fortsatt er det veldig uvanlig at de nybakte foreldrene «tar ut» mer enn de forbeholdte ti kvoteukene til pappa, altså velger en enda jevnere permisjonsfordeling enn kvota sikrer dem. Jeg mener derfor det fortsatt er et stykke igjen før norske mammaer og pappaer selv er klare til å fordele ukene helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg tror de sterke kreftene og kjønnsrollemønstrene som alltid har dratt kvinner inn i omsorgsrollen og menn inn i forsørgerrollen veldig fort vil få overtaket og reversere den positive utviklingen, dersom fedrekvota fjernes. (Og jeg er samtidig klar over at det er flere ting enn fedrekvota som skal til for at menn blir 100% likestilt. Mer om det lenger ned.)

Jeg hadde selv 18 uker pappaperm for to år siden, da fedrekvota var seks uker. Dette utgjorde en tredel av den totale permisjonen den gangen, og en permisjon av den lengden både var og er fortsatt et ganske sjeldent fenomen. Men jeg skulle faktisk mer enn gjerne tatt en enda større andel selv, noe det dessverre ikke var mulig å forhandle seg til.

For dette er forhandlinger, både internt i familien, med jobben, og kanskje også en slags forhandling med pappaens egne opplevde forventninger.

Forhandlingsrunde 1: Mammaen
Dette er kanskje den «hardeste» motparten å forhandle med. Halvt på spøk – men dermed også halvt på alvor – råder jeg mannlige kompiser som står overfor en planlagt familieutvikling om å kontraktsfeste permisjonsfordelingen allerede før noen unnfangelse finner sted. Først og fremst for at både han og den utvalgte mammakandidaten kan sette seg inn i reglene mens det fortsatt er mulig å ha en rasjonell diskusjon om emnet. Jo nærmere fødselen, jo vanskeligere blir denne diskusjonen dersom det er uenigheter. For blant en del kvinner jeg har møtt – til og med enkelte ellers pålitelige feminister – regnes permisjonen først og fremst som en mammarettighet. Hver eneste uke pappaperm ut over fedrekvota er å spise av hennes permisjon, enda tiden har vært til felles fordeling i mange, mange år. (Og selv saksbehandlere hos NAV, som er satt til å forvalte regelverket vi her snakker om, går jo stadig vekk i denne fella i sin korrespondanse med de nybakte foreldrene, noe blant annet Pingvinpappa sitt gjesteinnlegg på denne bloggen handlet om.)

Ja, en fødsel er en hard påkjenning som rettferdiggjør en del ukers rekonvalesens. Jo, babyer har aller best av å spise utelukkende morsmelk det første halvåret. Og selvsagt er nattamming slitsomt når du veit du skal på jobb neste morgen. Men også når alt dette begynner å flaske seg (og det er mye pappaen selv kan gjøre for å legge til rette for at det skal lykkes) trekkes de samme argumentene fram for å ikke la pappaen slippe helt til som fulltids omsorgsyter.

Mange pappaer opplever dessuten at mammaen er hjemme også under hans fedrekvote, eller de benytter tiden til en ekstra lang ferietur sammen, noe som dessverre ikke er optimalt for hans utvikling som selvstendig «hverdagspappa». Lengre permisjoner enn fedrekvota garanterer «alenetid» med barnet, siden mammaen da er nødt til å gå tilbake i jobb eller studier.

Forhandlingsrunde 2: Jobben
Gode arbeidsgivere forstår at en helhetlig og likestilt familiepolitikk på kort og lang sikt bidrar til ansattes yteevne og lojalitet og dermed er bra for virksomheten. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan stilles forskjellige forventninger og krav til mannlige og kvinnelige ansatte i småbarnsfasen. Men dessverre er det svært mange arbeidsgivere som ikke har skjønt tegninga, og som både i språk og handlinger har en kjønnsdiskriminerende og nedpsykende effekt på sine medarbeidere. Et skikkelig grelt eksempel så vi nylig fra toppfotballen, som jo sliter stygt med et avlegs kjønnsrollemønster fra før, der Ivar hoff og «Mini» Jacobsen med sine dinosaurutsagn prøver å knekke alle tilløp til modernisering av eget felt.

Arbeidsgivere burde i stedet bruke sin politikk for foreldrepermisjoner i rekrutteringen og opprettholdelsen av flinke, oppegående og likestilte arbeidsmiljøer. Men hvor ofte tror du noe i denne duren nevnes fra arbeidsgivere i et førstegangsintervju:

«Vi ser fra din CV at du er 30 år og samboer uten barn, og vi har verken lov til eller noe ønske om å spørre deg om eventuelle familieplaner i dette intervjuet. Men vi vi vil gjerne at du skal vite at her hos oss oppfordrer vi alle ansatte som skal bli foreldre til å dele permisjonen mest mulig likt mellom mammaen og pappaen, vi ansetter vikarer både under pappapermisjoner og mammapermisjoner, og vi dekker selvsagt mellomlegget mellom Statens foreldrepenger og din egen lønn dersom du på det tidspunktet du blir far/mor er så heldig at du tjener over 6G.»

Forhandling 3: Egne opplevde forventninger
Mange menn vet kanskje ikke nok om sine egne rettigheter og muligheter, eller er kanskje ikke selv bevisste på hva de faktisk kan gå glipp av ved å ikke være litt på hugget, og lar dermed kanskje tradisjonelle mønstre hurtig-sementeres i eget liv i det de blir fedre for første gang. (Jeg mener bestemt å huske statistikk som sier at menn i mye større grad tar ut lang permisjon som andregangspappaer enn de gjorde i sin første pappaperm – kan det være helt tilfeldig?)

Selv om jeg ser meg selv som likestillingsaktivist og feminist, og selv om det meste var avklart med hun jeg ventet barn med i god tid før fødselen, syntes jeg faktisk det ikke var helt ukomplisert hvordan jeg skulle presentere mine planer om en «lang» pappapermisjon for sjefen min. Jeg bytta jobb ca. en måned før jeg skulle bli pappa, og hadde såvidt nevnt mitt forestående farskap før jeg begynte i jobben, men var slett ikke sikker på hvordan det ville bli mottatt når jeg fortalte at jeg ville bli borte i flere måneder bare et drøyt halvår etter at jeg hadde startet i jobben. (Det gikk veldig fint når alt kom til alt, det må sies.)

Behold og forleng fedrekvota, men gjør opptjeningen selvstendig
Selv om jeg personlig hadde sett at permisjonen ble både tredelt og utvidet til 16 måneder allerede i morgen, er ikke større fedrekvote den eneste kampen dagens pappaer må kjempe. I likhet med en del nybakte fedre som faktisk ikke en gang får noen fedrekvote når de blir pappaer, mener jeg at den neste kampen står om pappas selvstendige opptjeningsrett: Permisjonsrettigheter helt basert på hans egen yrkesvirksomhet og ikke mammaens.

I dag er det slik at pappaen ikke bare må ha hatt inntektsgivende arbeid selv. Han er i tillegg mer eller mindre prisgitt hva mammaen gjør i sitt utdannings- og yrkesliv før fødselen og når han tar over stafettpinnen i foreldrepermisjonen. Hvis mamma har jobbet fulltid før og går tilbake i fulltidsjobb, er det ikke noe stort problem, og med dagens sysselsettingsnivå gjelder nok dette flertallet. Men hvis hun for eksempel er student, arbeidsledig, hjemmeværende husmor eller har en liten deltidsstilling, så er det plutselig ikke så enkelt lenger. Dette gjelder tydeligvis et overraskende stort mindretall, uten at jeg har noe presist anslag.

Jeg vil derfor hevde at oppfordringer om «å ta ut mer pappapermisjon enn fedrekvota» fort klinger litt hult med dagens regelverk. Begrepet «å ta ut» virker som noe man bare kan gjøre på eget initiativ. Jeg følte ikke at jeg «tok ut» min lange permisjon. Den var et resultat først og fremst av flaks (med heldig valg av partner, og fordelaktig oppvekst/dannelse som har utstyrt meg med et likestillingsinstinkt), så av nitid research (i NAVs krinkelkrokete regelverk), og til slutt av forhandlinger på vilkår jeg som vordende førstegangspappa sto litt med lua i hånda overfor.

Men fedrekvota, gutter, den er vi i hvert fall fortsatt herre over. Hvis vi ikke har veldig uflaks, da.

Hjemmekontorets honningfelle

En strengt nødvendig innrømmelse fra Steinbitpappa

Nå er det lenge siden det kom et nytt innlegg her i bloggen, men jeg har fortsatt flere saker på lager. Mot slutten av agurktiden er dette innlegget noe så sensasjonelt som en lett selvpiskende tilståelse som Steinbitpappa lenge har ment å skrive. Egentlig var dette noe av det første jeg hadde tenkt å ta opp i bloggen, men så fikk jeg dessverre aldri formulert det skikkelig. Før nå. Hold deg fast, for her kommer det:

Steinbitpappa var gjennom vesentlige deler av pappapermisjonen sin ikke 100% alene med M hele dagen. Neida, opptil flere dager i uka var mammaen til M innenfor en ti meters radius, helt til det bare var en drøy måned igjen av pappapermisjonen.

Sjokk! Vantro! Bunnløs skuffelse!

Jeg vet. Hvordan kunne jeg holde dette skjult? Vel, vi juksa litt. Eller egentlig ikke. Mammaen til M arbeider nemlig som frilans tjenesteleverandør innen de aktverdige profesjonene illustrasjon og animasjon, og hun jobbet av historiske årsaker fra hjemmekontor et par dager i uka da pappapermisjonen startet.

Skisse over permisjonshjem m/hjemmekontor. Høyrisikosone for hendelser av typen «baby oppdager at mamma er i nærheten» markert med rød skravering.
(Klikk på bilde for forstørrelse.)

Mange fedre vil kanskje tenke på dette med hjemmeværende mamma som en kjekk ting. En avlastning. Noen å spørre til råds. En hjelp hvis alt skulle gå på tverke. (For det gjør det, en gang i blant.) Vi kunne ikke gjøre det på noe annet vis akkurat da, men jeg vil av erfaring faktisk ikke anbefale det, verken for pappa, mamma eller barn. Det er snarere snakk om en klassisk bjørnetjeneste, der pappaen i verste fall ender opp med å aldri lære seg skikkelig hvordan han kan være pappa best mulig.

Her er noen av fellene jeg gikk i med åpne øyne:

• tilløp til amming ved sovetider (det er jo så lett å få han til å sove om det er en pupp i nærheten)
• innslag av tilfeldig barnepass når jeg for eksempel følte behov for en dusj eller noen minutter i vaskekjelleren for å henge opp en klesvask
• logistisk assistanse ved måltider, så jeg fikk i meg litt mat selv også
• trøst når noen slår seg (enten det er barnet eller meg selv)
• henting av nødvendige remedier som tøfler, ny bleie fra skapet når det gikk tomt ved stellebordet, rene håndkler fra skapet når det var tomt i skuffen, ny body når det var bleielekkasje, eller en bok ved leggetid

Og M var selvsagt fullstendig klar over at mamma var i nærheten. Han krabbet inn på kontoret for å forstyrre henne ved enhver anledning. Han tiltrakk seg raskt mammas oppmerksomhet når det var noe pappa håndterte litt «feil». Og han tok det nesten for gitt at han ville bli presentert for en fulltanket pupp sånn ca. klokka halv ti og to når han skulle sove.

Jeg opplevde mammas geografiske tilstedeværelse nesten som en tvangstrøye. Vi rømte huset for å slippe unna. Åpen barnehage. Lange solotrilleturer på ukjente stier (og ned trapper og kjerr og elvefar). Strengt tatt overflødige dagligvarehandleturer. Kjærkomne trille- og kaffeavtaler med andre permisjonerende mammaer og pappaer. (OBS: På grunn av den statistiske skjevheten i permisjonsfordelingen mellom mammaer og pappaer generelt, er det faktisk ganske usannsynlig at du som pappa har permisjon samtidig med noen av dine egne kompiser, med mindre dere har synkronisert unnfangelsene. Men har man, som Steinbitpappa, også sørget for å holde kontakten med venner av motsatt kjønn, så er sjansene for permisjonsselskap større.)

Pappapermforløsningen

I begynnelsen av februar flyttet mamma hjemmekontoret ut av reiret og til et kontorfellesskap i Oslo sentrum. For en lettelse! Endelig kunne vi finne ut av ting helt på egen hånd. Det var viktig.

Særlig å lære seg å få en baby til å sovne uten pupp syns jeg var ganske utfordrende før jeg fikk jobbet skikkelig med det over flere dager i strekk. Skulle jeg gå etter klokka eller etter trøtthetssignaler M etter sigende ville sende ut når det var dags? Skulle jeg stryke over pannen, neseroten eller kinnet for å berolige ham mest mulig? Vil det at vi akkurat har tullet og tøyset og hatt det kjempemoro gjøre det umulig å introdusere ettermiddagsblunden om bare tjue minutter? Måtte han være mett på forhånd, eller kunne jeg prøve å legge ham selv om det var en stund siden sist han fikk mat? Skulle jeg synge fola fola blakken, byssan lull eller trollmor? Og skulle jeg gå inn igjen og bysse mer hvis han våknet og gråt selv om han bare hadde sovet 25 minutter?

I ettertid ser jeg selvsagt at dette med babyhåndtering er mer omtrentlige fenomener og happy-go-lucky improvisasjon, og at jeg antakelig ikke ville ha forårsaket varig skade samme hva jeg gjorde og hvordan, så lenge omsorg og kjærlighet var drivstoffet bak mine handlinger. Men når man står der som heltidspappa for første gang, helt på grensen av hva ammeguru Gro Nylander syns er forsvarlig, med en åtte måneder gammel pjokk som ikke kan snakke og som heller ikke har noen bruksanvisning, da er man litt nervøs og vil gjerne gjøre det rette.

Da trenger man litt tid alene. Med barn.

Tiden er ute

I dag er pappapermisjonen dessverre ugjenkallelig over. Det er søndag 9. mars, og jeg skal stille skolerett på jobb i morgen tidlig etter nitten strake uker som heltidspappa med M.

Pappapermisjon på minimum fire måneder anbefales herved på det varmeste til alle nybakte fedre. (Enten de i utgangspunktet ønsker det eller ikke. ;)

Det har virkelig vært den beste tiden i mitt liv så langt.

Men dette er ikke noe tidspunkt for sentimentalitet. Jeg har fortsatt masse usagt når det gjelder foreldrepermisjon og rollen som pappa, og derfor kommer jeg til å fortsette å skrive i denne bloggen så ofte jeg klarer også i en periode framover. Kanskje helt til tredeling av permisjonen er et faktum. Følg med!

Psst. En enkel måte å følge denne bloggen er å abonnere på Steinbitpappas RSS-feed. Hvis du vet hvordan RSS fungerer, er lenken du limer inn i din RSS-leser som følger: http://steinbitpappa.blogspot.com/feeds/posts/default

Og hvis du aldri har brukt RSS, anbefaler jeg deg å begynne med det så snart som mulig, dersom du liker å følge med på nyheter og annet dynamisk stoff på verdensveven.

Jøss, gikk det virkelig så fort?

Som tiden flyr. Jeg har nå hatt permisjon i en måned, eller fire og en halv uke om du vil. Det føles som bare noen dager.

O skrekk. Det er først nå det virkelig slår meg hvor alvorlig denne statistiske skjevfordelingen mellom fedres og mødres foreldrepermisjoner egentlig er. Hvis jeg hadde hatt samme lengde på permisjonen som flertallet av fedre – den seks uker lange fedrekvoten – ville jeg hatt en drøy uke igjen nå. Jeg har hatt tre ukers sommerferier som har føltes lenger enn disse drøyt fire ukene. Å avbryte nå ville jo vært som å stoppe på hoppkanten i Holmenkollen. Som å gå hjem fra middag på Bagatelle umiddelbart etter forretten. Som å avbryte førerprøven i det sensor ber meg kjøre ut porten på trafikkstasjonen. Som å sette seg i jolla og ro tilbake til land i samme øyeblikk som vinden for første gang begynner å ta tak i storseilet. Som å pakke ned snowboardet og kjøre hjem til byen igjen akkurat når pudderet begynner å lave ned.

M og jeg har jo bare nettopp kommet i gang. Vi begynner så vidt å tøtsje innpå noe når det gjelder soverutinene. Måltidsrytmen. Ambisjonen om å besøke åpen barnehage mer enn en gang pr. uke så M kan få litt sosial stimulans fra andre barn og voksne. Forståelsen for at å være hjemme som heltids omsorgsperson for en ganske mobil nysgjerrigper på ni måneder faktisk er en ganske arbeidskrevende jobb.

Og når jeg samtidig vet at en del pappaer tar storparten av sin permisjon med en ferierende mor luskende rundt seg, slik at de ikke en gang får de skarve seks ukene på egen hånd, skjønner jeg at her må noe gjøres.

Jeg er i ferd med å bli en skikkelig pappapermaktivist. Her er mitt foreløpige manifest:

• Pappaer må kreve sin rett (og skjønne hva de går glipp av om de forholder seg passive). Pappapermisjon er jo tross alt noe av det aller aller beste den norske velferdsstaten har å by på. Den norske nybakte fars privilegier er bortimot unike i global sammenheng. Pappapermisjonen byr på en kjempesjanse til å bli kjent med sin sønn eller datter, og samtidig sikre familiens trygghet. Og en hel del andre fantastiske privilegier som jeg kommer til å bruke de neste tre månedene til å skrive om i denne bloggen.
  
• Mammaer må skjønne poenget. De hjelper både barnet, seg selv, pappaen, skilsmissestatistikken, sine medsøstre og samfunnet for øvrig ved å slippe pappaene til og slutte å anse foreldrepermisjonen som «mors permisjon». (All heder og ære til den imponerende jobben dere har gjort med graviditeten og fødselen, men etter seks måneders mammaperm er det i de aller fleste tilfeller ikke noe som helst problem å sende stafettpinnen videre. Vi gutta kommer til å være dere evig og nesegrust takknemlige for å få slippe til, jo før jo heller.)
  
• Arbeidsgivere må oppmuntre til likere fordeling av permisjonen, og gi alle arbeidstakere samme lønnskompensasjon som offentlig ansatte har i dag. (Hører dere, NHO?) På den måte vil det ikke innebære husstandsøkonomisk selvmord om den i familien med best inntekt tar lang permisjon.
  I tillegg er det til stor hjelp om vi samtidig får fylt igjen lønnsgapet mellom menn og kvinner. Først og fremst ved å betale samme lønn for likeverdig arbeid, slik at en med fem års utdanning i et «kvinneyrke» – f.eks. helsesøster eller lektor – tjener omtrent det samme som en med like lang utdanning i et «mannsyrke» – f.eks. siviløkonom eller sivilingeniør. I dag skiller det minst kr 100.000 per år mellom de nevnte fire eksemplene.
  Dessuten kan de sørge for at alle som egentlig ønsker å jobbe heltid ikke blir tilbudt latterlige stillingsbrøker når det faktisk er behov for heltidsarbeidskraften de ansatte har å tilby.
  
• Stortingspolitikere må umiddelbart våge å banke igjennom nødvendige hastevedtak, hvor de to første er:
  1) at pappa får permisjonsrettigheter basert på sin egen innsats i arbeidslivet før og etter barnets fødsel og ikke er prisgitt mammaens yrkesaktivitet, og
  2) permisjonstiden må tredeles slik som på Island.

Sånn! Sett i gang. Hva venter du på?

Hvorfor «lang» pappapermisjon?

Det fins mange grunner til å ta lengre pappaperm enn den seks uker lange fedrekvoten, og alle er gode.

En av dem er å hjelpe kvinnene litt i arbeidslivet. Mange kvinner i «fruktbar alder» opplever å bli forbigått i ansettelsessituasjoner fordi arbeidsgiveren ikke tør ansette noen som de tror det kan være sannsynlig at forsvinner ut i en lengre permisjon. Det har selvsagt ikke arbeidsgivere lov til, men de gjør det likevel.

Noe jeg nylig skrev på Underskog, i tråden «Er kvinner på 30 paria i arbeidslivet?»:

«Jeg tror vi gutter holder nøkkelen til løsningen sammen med dere jenter. Hvis vi alle begynte å dele foreldrepermisjonen jevnere mellom oss, aller helst 50/50, så ville det bidra vesentlig til å jekke ned de kortsiktige arbeidsgiverne som tillater seg å tenke slike dinosaur-tanker.
Kjønnsforsker Knut Oftung uttrykte det veldig treffende i en artikkel jeg leste for noen uker siden. Jeg klarer ikke spa opp sitatet akkurat nå, men det han sa (sånn cirka) var at det er veldig viktig at menn begynner å ta lang pappapermisjon, for dermed blir vi nemlig like «usikker arbeidskraft» som kvinner.»