mandag 7. januar 2008

Og sånn går nu dagan ...

Eller: «En håndfull tid som renner ut mellom fingrene – del 2»

Tekanne, genmaicha og sencha
Jeg får i hvert fall drukket en del te. Og har nettopp kjøpt 2x200 gram genmai-cha og 1 kilo sen-cha, som antakelig kan holde hele permisjonen ut. (Snobbete finsk tekanne fra Tonfisk Design.)
Det var jo egentlig helt latterlig av meg å antyde at jeg skulle rekke å blogge dette innlegget på fredag allerede, men det var altså halvskrevet da jeg postet forrige del, og tidsoptimisten i meg tok vel litt overhånd. Men her kommer del to av Steinbitpappas tanker om tid.

Siden del 1 kanskje hadde en litt negativ vinkling – alt jeg ikke rekker i pappapermisjonen – vil jeg i denne delen legge vekt på alt jeg faktisk gjør. Og som Ms mamma så klokt sa da jeg gikk ut i permisjon: Ikke tenk på alt du ikke rekker, men gled deg over det du faktisk får gjort.

Alt jeg får gjort
Noen ting har jeg altså gjort betraktelig mer av i permisjonen enn det jeg gjør til vanlig:
  • Tenke: Etter at jeg forlot Blindern og startet min fulltids yrkesaktive tilværelse for snart ti år siden, kan jeg faktisk ikke huske noe tidspunkt jeg har fundert og pønsket såpass mye og fritt som nå i permisjonen. (Kanskje da jeg var heltidsjournalist, men deadlinespøkelset har jo en egen evne til å skremme vekk den langsiktige kreativiteten.) Tankene har riktignok ofte sirklet i navlenære baner som denne bloggen og hva pappaperm og foreldrerollen gjør med tilværelsen, men jeg har også fått såpass med «luft i luka» at jeg har gjenopptatt kontakten med andre og lenge neglisjerte synapser, uten at jeg vil nevne noen spesielle.
    At hverdagens tjas og mas legger så stort beslag på den utøylede tankekapasiteten er tankevekkende på flere enn en måte. Jeg blir rett og slett litt skremt. Mon tro om jeg ikke burde pelle meg tilbake til universitetet og ta master- og påfølgende doktorgrad i filosofi eller noe sånt.
  • Sove på dagtid: Oh yes! Når M inntar soveposisjonen i 9–9.30-tida er det slett ikke sjelden at jeg gjør det samme. Disse høneblundene varer som regel mellom en og to timer, og er gull, røkelse og myrra i en hverdag ellers preget av konstant søvnunderskudd. De plasserer seg faktisk blant de aller beste horisontale øyeblikkene i mitt liv så langt (selvsagt med enkelte unntak).
    Men syvsoverstundene kommer ikke uten kostnad. Faktisk tror jeg lista over alt jeg ikke rekker hadde vært merkbart kortere om jeg hadde holdt meg våken hver gang M sover. Men for et liv det ville vært. Nei, takke seg til! Jeg kommer til å få fysiske og psykiske abstinenser etter formiddagsluren når jeg begynner å jobbe vanlig igjen i mars. Antakelig finner mine kollegaer meg snorkende under pulten i 10:30-tida et par dager i uka. ;)
  • Høre på radio: Jeg heter Jørgen og er P2-holiker. Alle mine FM-radioer (og det er en del av dem) er stilt inn på 100,0. Jeg kan høre på NRK P2 når som helst på døgnet, hvilken som helst dag i uka, og alltid få noe jeg liker å høre på i løpet av en halv time. På Last.fm-profilen min er NRK P2 den nest mest pålyttede «artisten» (kun slått av Ital Skurk, som du for øvrig kan høre noen låter av et annet sted i denne bloggen).
    Radio er det beste mediet som er oppfunnet. Det slår TV, aviser, Internett, bøker, blader og SMS-meldinger ned i støvlene. Det som er så genialt med radio, er at jeg kan lytte samtidig med at jeg gjør andre ting. Skifter bleie. Lager middag. Går tur. Eller mens jeg sitter på gulvet og bygger tårn av klosser som en viss krabbende rivningsarbeider elsker å dytte over ende. Jeg har sluttet å se Dagsrevyen, siden det kolliderer med det daglige bade-og-legge-ritualet. Likevel føler jeg meg mer oppdatert på nyhetsbildet enn noen gang, for jeg får med meg minst tre store nyhetssendinger i løpet av dagen. På radio.
    Unntaket som bekrefter regelen om at P2 er verdens beste radiostasjon inntreffer på hverdager mellom 11 og 12 og kalles Musikkmassasjen. Da skrur jeg av. (Ikke fordi raffe storbandjazzarrangementer og lette pianoarabesker er så gudjammerlig jævlig å lytte til, men fordi jeg fortsatt savner Guttorm Andreasens fantastiske eklektiske musikkmiks Wasabi nesten ett og et halvt år etter at programmet brutalt ble tatt av lufta. Vi er mange som fortsatt sørger.)
    Men når direkte-radioen ikke leverer kan jeg i stedet ty til min lille MP3-spiller i hvit plast og metall, som i skrivende stund inneholder over 20 gig med kringlastinger (norsk for podcasts) av Verdt å vite, Verden på lørdag, Verdibørsen, P2-akademiet, Sånn er livet, Ut i verden, og så videre. Alt fra P2. (Det hadde vært kjekt om de kunne legge ut litt Wasabi på NRK Gull-kringlastingen, syns jeg.)
  • Drikke te: I en vanlig jobbhverdag er det stort sett bare tid til å ta seg et glass appelsinjuice sammen med kornblandingen om morgenen. Og kanskje et glass vann på styrten før jeg sykler til jobb.
    Men ikke under pappapermisjonen. Nå har jeg rolige, timelange, nesten zen-aktige frokoster og lunsjer sammen med M. (Såfremt vi ikke skal rekke helsestasjonen, åpen barnehage, butikken eller en eller annen avtale. Da blir nemlig alt totalt hals over hode hver eneste gang.)
    Det første som skjer når vi står opp for å skifte nattens bleie og spise frokost, er at jeg setter på en breddfull vannkoker. Ca. en desiliter av det nykokte vannet blir sammen med økologisk fullkornspulver til Ms babygrøt, mens resten havner i min stilige, finske designer-tekanne. Kall meg gjerne te-snobb, men kanna inneholder nesten alltid sen-cha (ren grønn te) eller genmai-cha (grønn te med ristet ris) fra den lille spesialbutikken Japantorget. Jeg heller opp én kopp som jeg drikker sammen med frokosten. Resten havner på termos, så har jeg varm te også til lunsj. Eller til å ta med på trilletur.
    Det har faktisk gått såpass mye japansk te i det siste at jeg gikk tom midt i romjula. Helt siden i forrige uke har jeg faktisk drukket PG Tips, i pyramideposer, trukket i kopp, med honning og en melkeskvett. Ikke det at det er noe galt med PG Tips, men det bare føles helt feil. Jeg har derfor besluttet at M og jeg må ut og handle te i morgen. Vi må til Majorstua, altså helt på den andre siden av byen. Jeg tror jeg må ringe Lars Monsen og spørre hvordan jeg best kan klare å beholde roen på en slik strabasiøs ekspedisjon.
  • Åpen barnehage: Bydelen vår – og mange andre bydeler og kommuner slik jeg forstår det – har et genialt tilbud som kalles åpen barnehage. Det koster kr 10 per besøk og er et tilbud fra den snille, snille kommunen til dem som ikke har annen barnehageplass. Dit kan man ta med seg avkommet for å boltre seg med mange leketøy, stor plass (i hvert fall mer enn et parogseksti kvadratmeter med utallige nei-nei-steder), delta i daglige sangstunder, spise og leke sammen med andre barn.
    Og pappa kan treffe andre foreldrepermister og drikke kaffe og te på huset. Voksenkontakt med andre som har mamma-/pappaperm er nesten like viktig som at M treffer andre barn – åpen barnehage er nemlig en svært sosial arena, og ikke minst den aller beste jungeltelegrafen angående rykter om barnehageopptak og andre praktiske småbarnsting.
  • Gå tur: Det sier seg selv. Har man foreldrepermisjon, går man turer. Ofte. Gjerne sammen med andre permister, men gjerne også alene. Ikke nødvendigvis hver eneste dag, men hvis alle andre forsøk på å få gjort noe utomhus i løpet av dagen skulle mislykkes, så prøver jeg i hvert fall å komme meg en anstendig runde i nabolaget med vogn og pjokk. Trilletur er nemlig nesten den eneste mosjonen jeg får om dagen, siden jeg verken sykler til jobb eller får kjørt noe særlig brett for tida. Jeg har gått opp tre kilo på to måneder, og jeg kan ikke legge hele skylda på jula. Jeg har kjøpt meg skritteller. Jepp. It's that bad.

1 kommentar:

Unknown sa...

Dette høres absurd harmonisk og trivelig ut. Jeg vil også ha sånn permisjon ;)