Fileter og kråkeboller igjen

Fileten går til: Kaia Storvik, journalist

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om verneplikt her i denne bloggen, for militæret har jo ingenting med barneomsorg å gjøre, men så dukket det plutselig opp en debatt i mediene som gjorde det tvingende nødvendig.

Kaia Storvik er journalist i Dagsavisens politiske redaksjon, og har skrevet en briljant kommentar sist lørdag om nøyaktig hvordan dette med menns verneplikt og kvinners fødsler IKKE har noe med hverandre å gjøre. (Så er den misforståelsen ryddet av veien en gang for alle.) Og om hvorfor verneplikt for kvinner er en naturlig konsekvens av og forutsetning for likestilling på andre områder. (Hvis man er for allmenn verneplikt, vel å merke. Det trenger man jo ikke være, men da får gutta få slippe også.)

Kråkebolla går til: KIWI, butikkjede

Jeg ser ikke mye på reklame-TV, det skal jeg innrømme, men jeg fikk skikkelig kråkebollelos da jeg tilfeldigvis så KIWIs nyeste tv-reklame på Zebra-kanalen før Livet under vann med Steve Zissou-filmen tirsdag kveld. Faktisk så alvorlig at jeg rett og slett ikke klarte å se filmen, men i stedet måtte skru av for å skrive om den hjernedøde reklamefilmen her på Steinbitpappa-bloggen. Den ca. tretti sekunder lange horrorfilmen handler i sin helhet om en tussete foreldrepermisjonsgruppe som er kjemisk fri for pappaer. Reklamens budskap overskygges totalt av både den fordummende framstillingen av mammaer (det er ikke pappaer som skal føle seg mest fornærmet, for å si det sånn) og av de koagulerte kjønnsrollene den formidler. God bedring til KIWI og Norgesgruppen – vi handler bleier andre steder inntil videre.

Hva er en ermisjon? Og hvordan kan man egentlig ermisjonere papp?

Jeg vil for øvrig på det aller sterkeste oppfordre dem som av korrekturmessige feilvurderinger velger å kalle det pappermisjon om å så snart som mulig endre stavemåten til en av følgende:

• pappapermisjon
• pappaperm
• foreldrepermisjon

Jøss, gikk det virkelig så fort?

Som tiden flyr. Jeg har nå hatt permisjon i en måned, eller fire og en halv uke om du vil. Det føles som bare noen dager.

O skrekk. Det er først nå det virkelig slår meg hvor alvorlig denne statistiske skjevfordelingen mellom fedres og mødres foreldrepermisjoner egentlig er. Hvis jeg hadde hatt samme lengde på permisjonen som flertallet av fedre – den seks uker lange fedrekvoten – ville jeg hatt en drøy uke igjen nå. Jeg har hatt tre ukers sommerferier som har føltes lenger enn disse drøyt fire ukene. Å avbryte nå ville jo vært som å stoppe på hoppkanten i Holmenkollen. Som å gå hjem fra middag på Bagatelle umiddelbart etter forretten. Som å avbryte førerprøven i det sensor ber meg kjøre ut porten på trafikkstasjonen. Som å sette seg i jolla og ro tilbake til land i samme øyeblikk som vinden for første gang begynner å ta tak i storseilet. Som å pakke ned snowboardet og kjøre hjem til byen igjen akkurat når pudderet begynner å lave ned.

M og jeg har jo bare nettopp kommet i gang. Vi begynner så vidt å tøtsje innpå noe når det gjelder soverutinene. Måltidsrytmen. Ambisjonen om å besøke åpen barnehage mer enn en gang pr. uke så M kan få litt sosial stimulans fra andre barn og voksne. Forståelsen for at å være hjemme som heltids omsorgsperson for en ganske mobil nysgjerrigper på ni måneder faktisk er en ganske arbeidskrevende jobb.

Og når jeg samtidig vet at en del pappaer tar storparten av sin permisjon med en ferierende mor luskende rundt seg, slik at de ikke en gang får de skarve seks ukene på egen hånd, skjønner jeg at her må noe gjøres.

Jeg er i ferd med å bli en skikkelig pappapermaktivist. Her er mitt foreløpige manifest:

• Pappaer må kreve sin rett (og skjønne hva de går glipp av om de forholder seg passive). Pappapermisjon er jo tross alt noe av det aller aller beste den norske velferdsstaten har å by på. Den norske nybakte fars privilegier er bortimot unike i global sammenheng. Pappapermisjonen byr på en kjempesjanse til å bli kjent med sin sønn eller datter, og samtidig sikre familiens trygghet. Og en hel del andre fantastiske privilegier som jeg kommer til å bruke de neste tre månedene til å skrive om i denne bloggen.
  
• Mammaer må skjønne poenget. De hjelper både barnet, seg selv, pappaen, skilsmissestatistikken, sine medsøstre og samfunnet for øvrig ved å slippe pappaene til og slutte å anse foreldrepermisjonen som «mors permisjon». (All heder og ære til den imponerende jobben dere har gjort med graviditeten og fødselen, men etter seks måneders mammaperm er det i de aller fleste tilfeller ikke noe som helst problem å sende stafettpinnen videre. Vi gutta kommer til å være dere evig og nesegrust takknemlige for å få slippe til, jo før jo heller.)
  
• Arbeidsgivere må oppmuntre til likere fordeling av permisjonen, og gi alle arbeidstakere samme lønnskompensasjon som offentlig ansatte har i dag. (Hører dere, NHO?) På den måte vil det ikke innebære husstandsøkonomisk selvmord om den i familien med best inntekt tar lang permisjon.
  I tillegg er det til stor hjelp om vi samtidig får fylt igjen lønnsgapet mellom menn og kvinner. Først og fremst ved å betale samme lønn for likeverdig arbeid, slik at en med fem års utdanning i et «kvinneyrke» – f.eks. helsesøster eller lektor – tjener omtrent det samme som en med like lang utdanning i et «mannsyrke» – f.eks. siviløkonom eller sivilingeniør. I dag skiller det minst kr 100.000 per år mellom de nevnte fire eksemplene.
  Dessuten kan de sørge for at alle som egentlig ønsker å jobbe heltid ikke blir tilbudt latterlige stillingsbrøker når det faktisk er behov for heltidsarbeidskraften de ansatte har å tilby.
  
• Stortingspolitikere må umiddelbart våge å banke igjennom nødvendige hastevedtak, hvor de to første er:
  1) at pappa får permisjonsrettigheter basert på sin egen innsats i arbeidslivet før og etter barnets fødsel og ikke er prisgitt mammaens yrkesaktivitet, og
  2) permisjonstiden må tredeles slik som på Island.

Sånn! Sett i gang. Hva venter du på?