fredag 1. august 2008

Hjemmekontorets honningfelle

En strengt nødvendig innrømmelse fra Steinbitpappa

Nå er det lenge siden det kom et nytt innlegg her i bloggen, men jeg har fortsatt flere saker på lager. Mot slutten av agurktiden er dette innlegget noe så sensasjonelt som en lett selvpiskende tilståelse som Steinbitpappa lenge har ment å skrive. Egentlig var dette noe av det første jeg hadde tenkt å ta opp i bloggen, men så fikk jeg dessverre aldri formulert det skikkelig. Før nå. Hold deg fast, for her kommer det:

Steinbitpappa var gjennom vesentlige deler av pappapermisjonen sin ikke 100% alene med M hele dagen. Neida, opptil flere dager i uka var mammaen til M innenfor en ti meters radius, helt til det bare var en drøy måned igjen av pappapermisjonen.

Sjokk! Vantro! Bunnløs skuffelse!


Jeg vet. Hvordan kunne jeg holde dette skjult? Vel, vi juksa litt. Eller egentlig ikke. Mammaen til M arbeider nemlig som frilans tjenesteleverandør innen de aktverdige profesjonene illustrasjon og animasjon, og hun jobbet av historiske årsaker fra hjemmekontor et par dager i uka da pappapermisjonen startet.

Steinbitpappas hjemmekontorskisse
Skisse over permisjonshjem m/hjemmekontor. Høyrisikosone for hendelser av typen «baby oppdager at mamma er i nærheten» markert med rød skravering.
(Klikk på bilde for forstørrelse.)
Mange fedre vil kanskje tenke på dette med hjemmeværende mamma som en kjekk ting. En avlastning. Noen å spørre til råds. En hjelp hvis alt skulle gå på tverke. (For det gjør det, en gang i blant.) Vi kunne ikke gjøre det på noe annet vis akkurat da, men jeg vil av erfaring faktisk ikke anbefale det, verken for pappa, mamma eller barn. Det er snarere snakk om en klassisk bjørnetjeneste, der pappaen i verste fall ender opp med å aldri lære seg skikkelig hvordan han kan være pappa best mulig.

Her er noen av fellene jeg gikk i med åpne øyne:
  • tilløp til amming ved sovetider (det er jo så lett å få han til å sove om det er en pupp i nærheten)
  • innslag av tilfeldig barnepass når jeg for eksempel følte behov for en dusj eller noen minutter i vaskekjelleren for å henge opp en klesvask
  • logistisk assistanse ved måltider, så jeg fikk i meg litt mat selv også
  • trøst når noen slår seg (enten det er barnet eller meg selv)
  • henting av nødvendige remedier som tøfler, ny bleie fra skapet når det gikk tomt ved stellebordet, rene håndkler fra skapet når det var tomt i skuffen, ny body når det var bleielekkasje, eller en bok ved leggetid
Og M var selvsagt fullstendig klar over at mamma var i nærheten. Han krabbet inn på kontoret for å forstyrre henne ved enhver anledning. Han tiltrakk seg raskt mammas oppmerksomhet når det var noe pappa håndterte litt «feil». Og han tok det nesten for gitt at han ville bli presentert for en fulltanket pupp sånn ca. klokka halv ti og to når han skulle sove.

Jeg opplevde mammas geografiske tilstedeværelse nesten som en tvangstrøye. Vi rømte huset for å slippe unna. Åpen barnehage. Lange solotrilleturer på ukjente stier (og ned trapper og kjerr og elvefar). Strengt tatt overflødige dagligvarehandleturer. Kjærkomne trille- og kaffeavtaler med andre permisjonerende mammaer og pappaer. (OBS: På grunn av den statistiske skjevheten i permisjonsfordelingen mellom mammaer og pappaer generelt, er det faktisk ganske usannsynlig at du som pappa har permisjon samtidig med noen av dine egne kompiser, med mindre dere har synkronisert unnfangelsene. Men har man, som Steinbitpappa, også sørget for å holde kontakten med venner av motsatt kjønn, så er sjansene for permisjonsselskap større.)

Pappapermforløsningen

I begynnelsen av februar flyttet mamma hjemmekontoret ut av reiret og til et kontorfellesskap i Oslo sentrum. For en lettelse! Endelig kunne vi finne ut av ting helt på egen hånd. Det var viktig.

Særlig å lære seg å få en baby til å sovne uten pupp syns jeg var ganske utfordrende før jeg fikk jobbet skikkelig med det over flere dager i strekk. Skulle jeg gå etter klokka eller etter trøtthetssignaler M etter sigende ville sende ut når det var dags? Skulle jeg stryke over pannen, neseroten eller kinnet for å berolige ham mest mulig? Vil det at vi akkurat har tullet og tøyset og hatt det kjempemoro gjøre det umulig å introdusere ettermiddagsblunden om bare tjue minutter? Måtte han være mett på forhånd, eller kunne jeg prøve å legge ham selv om det var en stund siden sist han fikk mat? Skulle jeg synge fola fola blakken, byssan lull eller trollmor? Og skulle jeg gå inn igjen og bysse mer hvis han våknet og gråt selv om han bare hadde sovet 25 minutter?

I ettertid ser jeg selvsagt at dette med babyhåndtering er mer omtrentlige fenomener og happy-go-lucky improvisasjon, og at jeg antakelig ikke ville ha forårsaket varig skade samme hva jeg gjorde og hvordan, så lenge omsorg og kjærlighet var drivstoffet bak mine handlinger. Men når man står der som heltidspappa for første gang, helt på grensen av hva ammeguru Gro Nylander syns er forsvarlig, med en åtte måneder gammel pjokk som ikke kan snakke og som heller ikke har noen bruksanvisning, da er man litt nervøs og vil gjerne gjøre det rette.

Da trenger man litt tid alene. Med barn.

1 kommentar:

Muslingmamma sa...

Ja, dette er altså Muslingmamma, hun som satt på hjemmekontoret et par dager i uka. Et par dager i uka altså, ikke hele uka.

Det var faktisk helt overlegent med en gradvis overgang mellom livet som førstegangsmamma og arbeidsmaur. Ikke minst ble det følelsesmessig mindre dramatisk for mor, så til tross for Steinbitpappas ryggrad og prinsipper, var det en helt super ordning sett fra min side.

Pappa jobber 100 % bare to uker etter fødselen. Tre uker etter fødselen tenkte jeg at, bare vent, dette skal noen få høre. Jeg ønsket meg en såkalt honningfelle på den tiden, en ektefelle som tuslet forbi en gang i mellom og bare tok over ansvaret for frokost og bleieskift.

Helgene, takk og pris for helgene. Og for Steinbipappa, og hans veldig gode innsats hele veien.