onsdag 20. januar 2010
Høyrekvinner vekket Steinbitpappa!
Jeg spør meg selv hvorfor det nettopp er kvinner i Høyre som kommer med det bakstreverske forslaget om å fjerne fedrekvota. Er jeg litt slem, tenker jeg at det er fordi høyredamer kanskje oftere tilhører et sosioøkonomisk segment der mannen i huset tjener såpass godt at det virkelig svir stygt på pungen å sende ham hjem i ti uker på rundt kr 36 000 bruttokroner fra NAV i måneden (men som oftest 80 prosent av dette igjen, fordi de sammen har valgt den lengste permisjonen på 54 uker totalt).
Har luksusfella også sendt dem rett i «male breadwinner»-fella? Litt sånn «Tenk at vi måtte tvinges til å leie ut deler av villaens nordfløy til korttidsarbeidere for å klare å finansiere au-pairen, gartneren og oppvarmingen av utendørsbassenget under hans tvungne pappapermisjon», liksom. (OK, mulig jeg er litt forutinntatt overfor Høyre-folk. ;)
Steinbitpappa oppfordrer uansett alle kvinner og menn som stiller seg bak Hofstad Helleland sitt utspill om å finne fram et egnet våpen, for deretter å skyte seg selv gjentatte ganger i foten.
Fedrekvota virker!Fedrekvota er en ordning som siden 1993 har sendt norske menn flere sjumilssteg i retning av å bli verdige omsorgspersoner for egne barn, og ikke primært bare være forsørgere, slik min far var på syttitallet i min familie, og min farfar og morfar var på førti-femtitallet. Før fedrekvota var det nesten ingen menn som tok pappaperm. I dag blir ikke menn med barnevogn, tåteflaske og bleieskiftutstyr sett på som raringer lenger. Og selv om en fersk hjemmepappa raskt forstår at pappaperm ikke er synonymt med ferie, setter han som oftest minst like stor pris på sine uker som mammaen med sin mammaperm.
Men fortsatt er det veldig uvanlig at de nybakte foreldrene «tar ut» mer enn de forbeholdte ti kvoteukene til pappa, altså velger en enda jevnere permisjonsfordeling enn kvota sikrer dem. Jeg mener derfor det fortsatt er et stykke igjen før norske mammaer og pappaer selv er klare til å fordele ukene helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg tror de sterke kreftene og kjønnsrollemønstrene som alltid har dratt kvinner inn i omsorgsrollen og menn inn i forsørgerrollen veldig fort vil få overtaket og reversere den positive utviklingen, dersom fedrekvota fjernes. (Og jeg er samtidig klar over at det er flere ting enn fedrekvota som skal til for at menn blir 100% likestilt. Mer om det lenger ned.)
Jeg hadde selv 18 uker pappaperm for to år siden, da fedrekvota var seks uker. Dette utgjorde en tredel av den totale permisjonen den gangen, og en permisjon av den lengden både var og er fortsatt et ganske sjeldent fenomen. Men jeg skulle faktisk mer enn gjerne tatt en enda større andel selv, noe det dessverre ikke var mulig å forhandle seg til.
For dette er forhandlinger, både internt i familien, med jobben, og kanskje også en slags forhandling med pappaens egne opplevde forventninger.
Forhandlingsrunde 1: Mammaen
Dette er kanskje den «hardeste» motparten å forhandle med. Halvt på spøk – men dermed også halvt på alvor – råder jeg mannlige kompiser som står overfor en planlagt familieutvikling om å kontraktsfeste permisjonsfordelingen allerede før noen unnfangelse finner sted. Først og fremst for at både han og den utvalgte mammakandidaten kan sette seg inn i reglene mens det fortsatt er mulig å ha en rasjonell diskusjon om emnet. Jo nærmere fødselen, jo vanskeligere blir denne diskusjonen dersom det er uenigheter. For blant en del kvinner jeg har møtt – til og med enkelte ellers pålitelige feminister – regnes permisjonen først og fremst som en mammarettighet. Hver eneste uke pappaperm ut over fedrekvota er å spise av hennes permisjon, enda tiden har vært til felles fordeling i mange, mange år. (Og selv saksbehandlere hos NAV, som er satt til å forvalte regelverket vi her snakker om, går jo stadig vekk i denne fella i sin korrespondanse med de nybakte foreldrene, noe blant annet Pingvinpappa sitt gjesteinnlegg på denne bloggen handlet om.)
Ja, en fødsel er en hard påkjenning som rettferdiggjør en del ukers rekonvalesens. Jo, babyer har aller best av å spise utelukkende morsmelk det første halvåret. Og selvsagt er nattamming slitsomt når du veit du skal på jobb neste morgen. Men også når alt dette begynner å flaske seg (og det er mye pappaen selv kan gjøre for å legge til rette for at det skal lykkes) trekkes de samme argumentene fram for å ikke la pappaen slippe helt til som fulltids omsorgsyter.
Mange pappaer opplever dessuten at mammaen er hjemme også under hans fedrekvote, eller de benytter tiden til en ekstra lang ferietur sammen, noe som dessverre ikke er optimalt for hans utvikling som selvstendig «hverdagspappa». Lengre permisjoner enn fedrekvota garanterer «alenetid» med barnet, siden mammaen da er nødt til å gå tilbake i jobb eller studier.
Forhandlingsrunde 2: Jobben
Gode arbeidsgivere forstår at en helhetlig og likestilt familiepolitikk på kort og lang sikt bidrar til ansattes yteevne og lojalitet og dermed er bra for virksomheten. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan stilles forskjellige forventninger og krav til mannlige og kvinnelige ansatte i småbarnsfasen. Men dessverre er det svært mange arbeidsgivere som ikke har skjønt tegninga, og som både i språk og handlinger har en kjønnsdiskriminerende og nedpsykende effekt på sine medarbeidere. Et skikkelig grelt eksempel så vi nylig fra toppfotballen, som jo sliter stygt med et avlegs kjønnsrollemønster fra før, der Ivar hoff og «Mini» Jacobsen med sine dinosaurutsagn prøver å knekke alle tilløp til modernisering av eget felt.
Arbeidsgivere burde i stedet bruke sin politikk for foreldrepermisjoner i rekrutteringen og opprettholdelsen av flinke, oppegående og likestilte arbeidsmiljøer. Men hvor ofte tror du noe i denne duren nevnes fra arbeidsgivere i et førstegangsintervju:
«Vi ser fra din CV at du er 30 år og samboer uten barn, og vi har verken lov til eller noe ønske om å spørre deg om eventuelle familieplaner i dette intervjuet. Men vi vi vil gjerne at du skal vite at her hos oss oppfordrer vi alle ansatte som skal bli foreldre til å dele permisjonen mest mulig likt mellom mammaen og pappaen, vi ansetter vikarer både under pappapermisjoner og mammapermisjoner, og vi dekker selvsagt mellomlegget mellom Statens foreldrepenger og din egen lønn dersom du på det tidspunktet du blir far/mor er så heldig at du tjener over 6G.»
Forhandling 3: Egne opplevde forventninger
Mange menn vet kanskje ikke nok om sine egne rettigheter og muligheter, eller er kanskje ikke selv bevisste på hva de faktisk kan gå glipp av ved å ikke være litt på hugget, og lar dermed kanskje tradisjonelle mønstre hurtig-sementeres i eget liv i det de blir fedre for første gang. (Jeg mener bestemt å huske statistikk som sier at menn i mye større grad tar ut lang permisjon som andregangspappaer enn de gjorde i sin første pappaperm – kan det være helt tilfeldig?)
Selv om jeg ser meg selv som likestillingsaktivist og feminist, og selv om det meste var avklart med hun jeg ventet barn med i god tid før fødselen, syntes jeg faktisk det ikke var helt ukomplisert hvordan jeg skulle presentere mine planer om en «lang» pappapermisjon for sjefen min. Jeg bytta jobb ca. en måned før jeg skulle bli pappa, og hadde såvidt nevnt mitt forestående farskap før jeg begynte i jobben, men var slett ikke sikker på hvordan det ville bli mottatt når jeg fortalte at jeg ville bli borte i flere måneder bare et drøyt halvår etter at jeg hadde startet i jobben. (Det gikk veldig fint når alt kom til alt, det må sies.)
Behold og forleng fedrekvota, men gjør opptjeningen selvstendig
Selv om jeg personlig hadde sett at permisjonen ble både tredelt og utvidet til 16 måneder allerede i morgen, er ikke større fedrekvote den eneste kampen dagens pappaer må kjempe. I likhet med en del nybakte fedre som faktisk ikke en gang får noen fedrekvote når de blir pappaer, mener jeg at den neste kampen står om pappas selvstendige opptjeningsrett: Permisjonsrettigheter helt basert på hans egen yrkesvirksomhet og ikke mammaens.
I dag er det slik at pappaen ikke bare må ha hatt inntektsgivende arbeid selv. Han er i tillegg mer eller mindre prisgitt hva mammaen gjør i sitt utdannings- og yrkesliv før fødselen og når han tar over stafettpinnen i foreldrepermisjonen. Hvis mamma har jobbet fulltid før og går tilbake i fulltidsjobb, er det ikke noe stort problem, og med dagens sysselsettingsnivå gjelder nok dette flertallet. Men hvis hun for eksempel er student, arbeidsledig, hjemmeværende husmor eller har en liten deltidsstilling, så er det plutselig ikke så enkelt lenger. Dette gjelder tydeligvis et overraskende stort mindretall, uten at jeg har noe presist anslag.
Jeg vil derfor hevde at oppfordringer om «å ta ut mer pappapermisjon enn fedrekvota» fort klinger litt hult med dagens regelverk. Begrepet «å ta ut» virker som noe man bare kan gjøre på eget initiativ. Jeg følte ikke at jeg «tok ut» min lange permisjon. Den var et resultat først og fremst av flaks (med heldig valg av partner, og fordelaktig oppvekst/dannelse som har utstyrt meg med et likestillingsinstinkt), så av nitid research (i NAVs krinkelkrokete regelverk), og til slutt av forhandlinger på vilkår jeg som vordende førstegangspappa sto litt med lua i hånda overfor.
Men fedrekvota, gutter, den er vi i hvert fall fortsatt herre over. Hvis vi ikke har veldig uflaks, da.
mandag 22. desember 2008
Pingvinpappa sier: Send Nav en kråkebolle!
I den ferske mannsmeldinga skriver Barne- og likestillingsdepartementet at vi må se det som naturlig at far tar ut lang permisjon. Departementet bør begynne med å se på hvilken papparolle staten selv framstiller som naturlig i sine lovtekster og etatsbrev.
I vår ferske familie har vi bestemt oss for å dele permisjonen likt: seks måneder til mor og seks måneder til meg. Etter jul er det min tur til å ta over. Men slikt gjør man ikke ustraffet. Nylig fikk jeg dette brevet fra Nav:
«Vi viser til din søknad av 041108 om overtakelse av mors foreldrepenger perioden. I den forbindelse ber vi om bekreftelse av mors arbeidsgiver om at mor er i jobb 100% den perioden du overtar mors permisjonen.»
Det grammatikalske nivået gir meg et visst håp om at dette ikke er et standardbrev. Men uansett gjenspeiler språkbruken og argumentasjonen i dette korte brevet både en utbredt tankegang og et lovverk som viser at vi pappaer har langt igjen før vi kan oppnå likestilling på permisjonsfronten.
For det første: Nav kaller foreldrenes felles permisjon for «mors permisjon», og våre felles foreldrepenger kaller de for «mors foreldrepenger». Dermed demonstrerer Nav at de faktisk ikke kjenner det lovverket de er satt til å forvalte. Folketrygdloven § 14-9 sier som kjent at foreldrene deler permisjonen mellom seg som de selv vil, så fremt mor tar de første ni ukene (tre før og seks etter fødsel) og far tar minst seks uker. Resten er vår permisjon, ikke mors.
Jo flere som bruker uttrykket «mors permisjon» om foreldrenes felles permisjon, desto vanskeligere blir det for far å ta ut så lang permisjon som han ønsker. Mange vet ikke engang om at mor og far faktisk har lov til å dele permisjonen likt – eller at far til og med kan ta mer permisjon enn mor dersom de er enige om det. Senest i går var en mannlig kollega – også han en far – himmelfallen over at det var lovlig for meg å ta seks måneders permisjon: «Er det ikke ... eh ... sånn rundt tre måneder som er maks, da?» Når så mange tenker slik, er blant annet fordi det i offentligheten i praksis heter «mors permisjon». Også hos Nav.
For det andre: Nav krever at jeg skal dokumentere at mor går tilbake i jobb når jeg skal ha permisjon. Den dokumentasjonen har jo Nav for lenge siden fått, siden våre respektive arbeidsplasser har sendt inn permisjonspapirene våre. Det sier seg selv at mor går tilbake til jobb når hennes permisjon er slutt. Ellers ville jo ikke permisjonen vært permisjon. Men hos Nav er dette så uhørt at de må få en egen erklæring fra mors sjef. Og det arbeidet overlater de til meg, istedenfor å kontakte sjefen selv. Jeg kan vanskelig tolke det som noe annet enn mistillit fra Navs side: Det må jo være noe muffens når en pappa skal ta så lang permisjon – la oss dobbeltsjekke!
For det tredje: Dette dokumentasjonskravet illustrerer at selve lovverket er kjønnsdiskriminerende. Jeg har altså ikke krav på permisjon hvis mor ikke jobber 100 %. Tanken er åpenbart at hvis mor likevel er hjemme, har barnet sin «naturlige» omsorgsperson der, slik at far ikke trengs. Motsatt spiller det ingen rolle for Nav om jeg jobber eller ei under mors del av permisjonen: Om far går hjemme og slenger samtidig, vil han nok være mest i veien. Loven ser fullstendig vekk fra at det uansett er verdifullt for både barnet, faren og mora at vi fedre får være hjemme med barna på dagtid i en periode – også selv om mor ikke skulle være i full jobb samtidig.
Det er altså mye holdningsarbeid som gjenstår. Steinbitpappa skal ha en stor takk for sitt utmerkete pappamanifest! Jo flere bloggere og aktivister vi får av hans kaliber, desto lysere ser både pappaenes og familienes framtid ut.
Hilsen Pingvinpappa
«Pingvinene legger ett eller to egg (artsavhengig). Både hannen og hunnen bidrar med ruging og ungepass. Den ene passer på egget eller ungen mens den andre finner føde.» (fra Wikipedia:Pingvin)
fredag 1. august 2008
Hjemmekontorets honningfelle
Nå er det lenge siden det kom et nytt innlegg her i bloggen, men jeg har fortsatt flere saker på lager. Mot slutten av agurktiden er dette innlegget noe så sensasjonelt som en lett selvpiskende tilståelse som Steinbitpappa lenge har ment å skrive. Egentlig var dette noe av det første jeg hadde tenkt å ta opp i bloggen, men så fikk jeg dessverre aldri formulert det skikkelig. Før nå. Hold deg fast, for her kommer det:
Steinbitpappa var gjennom vesentlige deler av pappapermisjonen sin ikke 100% alene med M hele dagen. Neida, opptil flere dager i uka var mammaen til M innenfor en ti meters radius, helt til det bare var en drøy måned igjen av pappapermisjonen.
Sjokk! Vantro! Bunnløs skuffelse!
Jeg vet. Hvordan kunne jeg holde dette skjult? Vel, vi juksa litt. Eller egentlig ikke. Mammaen til M arbeider nemlig som frilans tjenesteleverandør innen de aktverdige profesjonene illustrasjon og animasjon, og hun jobbet av historiske årsaker fra hjemmekontor et par dager i uka da pappapermisjonen startet.
Skisse over permisjonshjem m/hjemmekontor. Høyrisikosone for hendelser av typen «baby oppdager at mamma er i nærheten» markert med rød skravering.
(Klikk på bilde for forstørrelse.)
Her er noen av fellene jeg gikk i med åpne øyne:
- tilløp til amming ved sovetider (det er jo så lett å få han til å sove om det er en pupp i nærheten)
- innslag av tilfeldig barnepass når jeg for eksempel følte behov for en dusj eller noen minutter i vaskekjelleren for å henge opp en klesvask
- logistisk assistanse ved måltider, så jeg fikk i meg litt mat selv også
- trøst når noen slår seg (enten det er barnet eller meg selv)
- henting av nødvendige remedier som tøfler, ny bleie fra skapet når det gikk tomt ved stellebordet, rene håndkler fra skapet når det var tomt i skuffen, ny body når det var bleielekkasje, eller en bok ved leggetid
Jeg opplevde mammas geografiske tilstedeværelse nesten som en tvangstrøye. Vi rømte huset for å slippe unna. Åpen barnehage. Lange solotrilleturer på ukjente stier (og ned trapper og kjerr og elvefar). Strengt tatt overflødige dagligvarehandleturer. Kjærkomne trille- og kaffeavtaler med andre permisjonerende mammaer og pappaer. (OBS: På grunn av den statistiske skjevheten i permisjonsfordelingen mellom mammaer og pappaer generelt, er det faktisk ganske usannsynlig at du som pappa har permisjon samtidig med noen av dine egne kompiser, med mindre dere har synkronisert unnfangelsene. Men har man, som Steinbitpappa, også sørget for å holde kontakten med venner av motsatt kjønn, så er sjansene for permisjonsselskap større.)
Pappapermforløsningen
I begynnelsen av februar flyttet mamma hjemmekontoret ut av reiret og til et kontorfellesskap i Oslo sentrum. For en lettelse! Endelig kunne vi finne ut av ting helt på egen hånd. Det var viktig.
Særlig å lære seg å få en baby til å sovne uten pupp syns jeg var ganske utfordrende før jeg fikk jobbet skikkelig med det over flere dager i strekk. Skulle jeg gå etter klokka eller etter trøtthetssignaler M etter sigende ville sende ut når det var dags? Skulle jeg stryke over pannen, neseroten eller kinnet for å berolige ham mest mulig? Vil det at vi akkurat har tullet og tøyset og hatt det kjempemoro gjøre det umulig å introdusere ettermiddagsblunden om bare tjue minutter? Måtte han være mett på forhånd, eller kunne jeg prøve å legge ham selv om det var en stund siden sist han fikk mat? Skulle jeg synge fola fola blakken, byssan lull eller trollmor? Og skulle jeg gå inn igjen og bysse mer hvis han våknet og gråt selv om han bare hadde sovet 25 minutter?
I ettertid ser jeg selvsagt at dette med babyhåndtering er mer omtrentlige fenomener og happy-go-lucky improvisasjon, og at jeg antakelig ikke ville ha forårsaket varig skade samme hva jeg gjorde og hvordan, så lenge omsorg og kjærlighet var drivstoffet bak mine handlinger. Men når man står der som heltidspappa for første gang, helt på grensen av hva ammeguru Gro Nylander syns er forsvarlig, med en åtte måneder gammel pjokk som ikke kan snakke og som heller ikke har noen bruksanvisning, da er man litt nervøs og vil gjerne gjøre det rette.
Da trenger man litt tid alene. Med barn.
søndag 9. mars 2008
Tiden er ute
Pappapermisjon på minimum fire måneder anbefales herved på det varmeste til alle nybakte fedre. (Enten de i utgangspunktet ønsker det eller ikke. ;)
Det har virkelig vært den beste tiden i mitt liv så langt.
Men dette er ikke noe tidspunkt for sentimentalitet. Jeg har fortsatt masse usagt når det gjelder foreldrepermisjon og rollen som pappa, og derfor kommer jeg til å fortsette å skrive i denne bloggen så ofte jeg klarer også i en periode framover. Kanskje helt til tredeling av permisjonen er et faktum. Følg med!
Og hvis du aldri har brukt RSS, anbefaler jeg deg å begynne med det så snart som mulig, dersom du liker å følge med på nyheter og annet dynamisk stoff på verdensveven.
lørdag 8. mars 2008
Gratulerer med dagen!
torsdag 6. mars 2008
Steinbitpappa på Østlandssendingen
Blant de oppmøtte var også en flink journalist fra Østlandssendingen. Hun skulle lage reportasje om hvorvidt pappaer er mindre opptatt av barn enn mammaer, slik en tøyseforsker hevdet i Aftenposten på mandag.
Både Alex og Steinbitpappas alter-ego Jørgen Schyberg ble intervjuet av journalisten i en reportasje som ble sendt onsdag morgen kl. 07:20 på NRK P1 Oslo og Akershus.
Jeg er veldig fornøyd med innslaget, og pussig nok kan du tilfeldigvis i en begrenset periode laste ned reportasjen som MP3 (2 MB) ved å klikke her.
fredag 29. februar 2008
Kråkeboller til Stoltenberg og Huitfeldt
Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg mener statsminister Jens Stoltenberg og ny barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt fortjener neste runde med kråkeboller under tærne.
Begge har tatt tydelig stilling mot det anbefalte forslaget fra Likelønnskommisjonen om å tredele foreldrepermisjonen og reservere en tredel til pappa.
Det må de gjerne gjøre, selvsagt. Men de slår da samtidig beina vekk under et tiltak som antakelig vil fungere etter hensikten, slik det etter alle solemerker har gjort på Island. Der har nemlig lønnsgapet blitt redusert, typiske «mannsarbeidsplasser» har blitt tvunget til å planlegge ressurssituasjonen ut fra at de ansatte kanskje forsvinner ut i pappapermisjon i noen måneder hver, og antallet barnefødsler er på vei opp.
Alternativet både Stoltenberg og Huitfeldt ønsker seg er en forlengelse av fedrekvoten, samtidig som at mammaene fortsatt skal ha muligheten til å ta opptil elleve måneder mammapermisjon hvis de ønsker det. (NHO har forresten ropt ulv ulv om at en lengre fedrekvote er noe vi ikke har nok yrkesaktive hender til i det stramme norske arbeidsmarkedet. Dem om det.)
Men hvis det blir resultatet, tror jeg dessverre at mye av den ønskede likestillingseffekten vil utebli. Ti uker er alt for defensivt.
Kall meg gjerne en rabulistisk pappapermekstremist, men fire uker lengre fedrekvote som Soria Moria-erklæringen legger opp til er dessverre ikke radikalt nok.
Dette med utviding av den totale permisjonstiden er jeg i og for seg enig i, men så lenge fedrekvoten er vesentlig kortere enn den permisjonen som mødre har mulighet til å ta, så kommer det ikke til å funke som likestillingstiltak.
Da vil fortsatt kvinner bli diskriminert ved ansettelser og forfremmelser, fordi det fortsatt er de som er mest hjemme med barn.
Da vil fortsatt menn regnes som sikrere arbeidskraft, få flere lønns- og stillingsopprykk, og jobbe mer overtid. Og de fedrene som dessverre kun er interessert i karrieren vil ha gode kort på hånden når det gjelder å unnlate å engasjere seg noe særlig hjemme.
Og samtidig vil menn fortsatt til en viss grad føle seg som sekundære omsorgspersoner for egne barn, og kvie seg for å kreve mer av den felles, delbare permisjonstiden.
Hvis likestilling i arbeidslivet og i hjemmet er et ønske, så må en fordeling på 50/50 når det gjelder både omsorgsoppgaver og yrkesdeltakelse være det ideelle målet å navigere mot, selv om til og med Steinbitpappa innser at det kommer til å ta tid å komme dit.
I løpet av debatten vi har hatt de siste par månedene, har det for meg blitt tydelig at åtte måneder etter fødselen regnes som et slags minimum når det gjelder mammapermisjonen. Vel, da får den totale permisjonstiden utvides til 16 måneder, hvorav åtte måneder reserveres far. (Det hadde vært noe, men da er jeg redd NHO ville tatt med seg samtlige bedrifter og flyttet inn på hybelen til Rederiforbundet på Bahamas.)
Nei, her er hva Steinbitpappa freidig nok krever av flertallsregjeringen som nå styrer Norge:
- 54 uker eller mer total foreldrepermisjon
- 100% lønnskompensasjon, ikke 80% som i dag
- kompensasjon mellom 6G og mammas og pappas inntekt
- minst 1/3 av permisjonen til pappa
- selvstendig opptjeningsrett for fedre, uavhengig av mødres yrkesaktivitet før og etter mammapermisjonen
Fileten denne gang har jeg lyst til å gi til sjefen min. Hun heter Reidunn, og har kommet oss til unnsetning i en vanskelig situasjon, i og med at vi ikke har barnehageplass og det er en uke til pappapermisjonen er slutt.
Det har allerede lenge vært avtalt at jeg skal jobbe 80 prosent i en periode framover, for å være hjemme med M en dag i uka. Men i tillegg til dette, siden vi ikke har fått oss verken barnehage eller dagmamma, har jeg avtalt med sjefen at jeg kan avspasere en dag i uka i en periode framover, sånn at vi kan få omsorgskabalen til å gå opp inntil M forhåpentligvis får plass i en barnehage. Tusen takk, Reidunn!