Steinbitpappa

Er likestilling en indirekte årsak til selvmord blant menn?

2010-10-08T10:30:00.040+02:00

(Litt off-topic i en blogg som egentlig handler om papparollen og pappapermisjon, men temaene mannsrollen og likestilling er såpass nærme at jeg syns vi må kunne godta det.)

Foto: «Women....»
av sachman75
(Flickr, Creative Commons)

... om sammenhengen mellom likestilling, selvmord og forskningsformidling i en sensasjonshungrig medievirkelighet

Jeg var nok ikke den eneste som satte kaffen i halsen onsdag 6. oktober, da NRK Nyhetsmorgen hadde en sak som i sin vinkling nærmest framstilte likestilling som en direkte årsak til selvmord blant menn. (Se også NRK.no-saken «– Likestilling fører til selvmord», som er samme sak i skriftlig utgave.)

Praten om temaet kom selvsagt ganske kjapt i gang på Twitter. Mange var like overrasket (eller forferdet) over sakens framstilling som meg, og tvilte på om dette kunne være et resultat av et seriøst arbeide fra en forsker hos Statistisk Sentralbyrå. Men det var også dem som tok standpunktet «Akkurat! Sånn funker denne kvinnefrigjøringa! Livsfarlige greier!» (for å sette det litt på spissen), og som brukte dette som en legitimering av noen kjønnsrolleidealer som jeg egentlig hadde håpet var et tilbakelagt stadium i 2010.

Jeg kom i løpet av dagen til konklusjonen at jeg selvsagt måtte gå til kilden selv, og sendte derfor forskeren i SSB følgende e-post onsdag kveld:

From: Mr Jorgen
To: Barstad, Anders
Date: 6 October 2010 20:28
Subject: Likestilling og selvmord
Jeg og mange med meg syns NRK-journalist Tonje Grimstads sak «– Likestilling fører til selvmord» var besynderlig lesning (og radiolytting for dem av oss som hørte reportasjen på morgenen i dag).
Ble du helt feilsitert, eller har du faktisk funnet kausalitetssammenheng mellom økt likestilling og økt selvmordsrate?
Med vennlig hilsen
Jørgen Schyberg
--
http://twitter.com/mrjorgen

Sosiolog Anders Barstad svarte meg grundig og godt allerede torsdag formiddag. Og det viser seg – som jeg jo egentlig antok – at NRKs journalist har dratt forskningsresultatene hans litt vel langt. Og ikke minst at hun blander sammen korrelasjon og kausalitet, en klassisk feil blant litt utrente (eller sensasjonshungrige) journalister som bedriver forskningsformidling.

I stedet for å referere hva han sa, spurte jeg forskeren om jeg kunne gjengi hans svar i sin helhet her på min egen blogg. Jeg syns alle som er interessert i temaet og denne saken bør ta seg tid til å lese hva han skriver. (Ikke minst syns jeg det er besnærende at han peker på muligheten for at reell likestilling kan være en indirekte beskyttelse mot selvmord, altså det stikk motsatte av poenget til NRKs journalist.)

From: Barstad, Anders
To: Mr Jorgen
Date: 7 October 2010 11:26
Subject: SV: Likestilling og selvmord
Hei
Nei, jeg har IKKE funnet noen kausalitetssammenheng mellom økt likestilling og økt selvmordsrate.
Det jeg har funnet er at det økte antallet ekteskapsoppløsninger i Norge i løpet av etterkrigstiden sannsynligvis har bidratt til økningen i antallet selvmord. Særlig gjelder det for menn.
Så er spørsmålet: Hva har bidratt til økningen i antallet oppløste ekteskap? Det er her jeg har spekulert i at en del av årsaken er av kulturell art - sterkere vektlegging av verdier som selvstendighet, selvrealisering og likestilling, altså like rettigheter for menn og kvinner. Flere undersøkelser viser at (ikke overraskende) kvinner som er opptatt av likestilling har større risiko for å bli skilt enn dem som har mer tradisjonelle holdninger. Og vi vet at kvinner oftere enn menn tar initiativet til å bryte ut av ekteskapet.
Problemet for mennene oppstod når kvinnene begynte å forlange likestilling, uten at de kunne eller ville følge opp. Jeg vil tro at nettopp det var situasjonen på 1960- og 1970-tallet, da både skilsmisse- og selvmordstallene skjøt i været for alvor. En generasjon av menn som hadde vokst opp i familier med tradisjonelle kjønnsroller ble utfordret av kvinnefrigjøringen. Familieinstitusjonen i Norge har gjennomgått en veritabel kulturrevolusjon i løpet av noen få tiår. Denne kulturrevolusjonen er utvilsomt et stort sosial framskritt, men den har også hatt sine menneskelige omkostninger, slik de fleste revolusjoner har.
Men det blir naturligvis altfor unyansert, og til dels direkte feil, på bakgrunn av dette å si at "likestilling fører til selvmord". I dag, når begge parter, menn og kvinner, i et forhold praktiserer likestilling i teori og praksis, er det grunn til å tro at det beskytter forholdet og øker sjansen for at det skal bestå. På denne måten kan en si at likestilling indirekte er en BESKYTTELSE mot selvmord.
Skulle du være interessert i flere detaljer, så ligger avhandlingen i fulltekst på nettet. http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=88652. Det står fint lite om likestilling der, men noe er så vidt nevnt på s. 63-64.
I hvilken grad jeg er feilsitert er vanskelig å fastslå. Intervjuet ble gjort for lenge siden, allerede i august. Det kan være at jeg har uttrykt meg for unyansert. Men vinklingen som denne saken har fått er definitivt ikke mitt valg.
Jeg har ikke kapasitet, i hvert fall ikke akkurat nå, til å delta i noen nettdebatt. Men du må gjerne formidle dette svaret videre.
Vennlig hilsen
Anders Barstad,
forsker,
Forskningsavdelingen,
Seksjon for demografi og levekårsforskning,
Statistisk sentralbyrå

Dette syns jeg var nyttige presiseringer fra sosiologen, som dermed har gjenvunnet min tillit etter nyhetssaken på onsdag. Om jeg ikke leser hele doktorgradsavhandlingen på 171 sider, skal jeg i alle fall ta meg tid til å lese de sidene av avhandlingen som handler om dette.

Og med en gang dette blogginnlegget er publisert skal jeg jammenmeg fortelle om svaret jeg fikk av Anders Barstad til samtlige som tvitret om saken på onsdag.

Intervju med Barstad i Morgenbladet

Morgenbladet har forresten også intervju med Anders Barstad i dag, fredag 8. oktober 2010. Oppfordrer alle som syns temaet er interessant til å lese også dette intervjuet.

Høyrekvinner vekket Steinbitpappa!

2010-01-20T01:50:00.010+01:00

Steinbitpappa satte kaffen i halsen av morgennyhetene 19. januar 2010. Leder av Høyres kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, ønsker å fjerne hele fedrekvota, og i stedet gi familiene full «valgfrihet» i permisjonsfordelingen. Jeg skjønte da at det var på høy tid jeg tok en liten tur ut av steinbithulen og mente noe igjen, over et år etter forrige gang jeg ytret noe offentlig på mer enn 140 tegn. (http://twitter.com/mrjorgen)

Jeg spør meg selv hvorfor det nettopp er kvinner i Høyre som kommer med det bakstreverske forslaget om å fjerne fedrekvota. Er jeg litt slem, tenker jeg at det er fordi høyredamer kanskje oftere tilhører et sosioøkonomisk segment der mannen i huset tjener såpass godt at det virkelig svir stygt på pungen å sende ham hjem i ti uker på rundt kr 36 000 bruttokroner fra NAV i måneden (men som oftest 80 prosent av dette igjen, fordi de sammen har valgt den lengste permisjonen på 54 uker totalt).

Har luksusfella også sendt dem rett i «male breadwinner»-fella? Litt sånn «Tenk at vi måtte tvinges til å leie ut deler av villaens nordfløy til korttidsarbeidere for å klare å finansiere au-pairen, gartneren og oppvarmingen av utendørsbassenget under hans tvungne pappapermisjon», liksom. (OK, mulig jeg er litt forutinntatt overfor Høyre-folk. ;)

Steinbitpappa oppfordrer uansett alle kvinner og menn som stiller seg bak Hofstad Helleland sitt utspill om å finne fram et egnet våpen, for deretter å skyte seg selv gjentatte ganger i foten.

Fedrekvota virker!
Fedrekvota er en ordning som siden 1993 har sendt norske menn flere sjumilssteg i retning av å bli verdige omsorgspersoner for egne barn, og ikke primært bare være forsørgere, slik min far var på syttitallet i min familie, og min farfar og morfar var på førti-femtitallet. Før fedrekvota var det nesten ingen menn som tok pappaperm. I dag blir ikke menn med barnevogn, tåteflaske og bleieskiftutstyr sett på som raringer lenger. Og selv om en fersk hjemmepappa raskt forstår at pappaperm ikke er synonymt med ferie, setter han som oftest minst like stor pris på sine uker som mammaen med sin mammaperm.

Men fortsatt er det veldig uvanlig at de nybakte foreldrene «tar ut» mer enn de forbeholdte ti kvoteukene til pappa, altså velger en enda jevnere permisjonsfordeling enn kvota sikrer dem. Jeg mener derfor det fortsatt er et stykke igjen før norske mammaer og pappaer selv er klare til å fordele ukene helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg tror de sterke kreftene og kjønnsrollemønstrene som alltid har dratt kvinner inn i omsorgsrollen og menn inn i forsørgerrollen veldig fort vil få overtaket og reversere den positive utviklingen, dersom fedrekvota fjernes. (Og jeg er samtidig klar over at det er flere ting enn fedrekvota som skal til for at menn blir 100% likestilt. Mer om det lenger ned.)

Jeg hadde selv 18 uker pappaperm for to år siden, da fedrekvota var seks uker. Dette utgjorde en tredel av den totale permisjonen den gangen, og en permisjon av den lengden både var og er fortsatt et ganske sjeldent fenomen. Men jeg skulle faktisk mer enn gjerne tatt en enda større andel selv, noe det dessverre ikke var mulig å forhandle seg til.

For dette er forhandlinger, både internt i familien, med jobben, og kanskje også en slags forhandling med pappaens egne opplevde forventninger.

Forhandlingsrunde 1: Mammaen
Dette er kanskje den «hardeste» motparten å forhandle med. Halvt på spøk – men dermed også halvt på alvor – råder jeg mannlige kompiser som står overfor en planlagt familieutvikling om å kontraktsfeste permisjonsfordelingen allerede før noen unnfangelse finner sted. Først og fremst for at både han og den utvalgte mammakandidaten kan sette seg inn i reglene mens det fortsatt er mulig å ha en rasjonell diskusjon om emnet. Jo nærmere fødselen, jo vanskeligere blir denne diskusjonen dersom det er uenigheter. For blant en del kvinner jeg har møtt – til og med enkelte ellers pålitelige feminister – regnes permisjonen først og fremst som en mammarettighet. Hver eneste uke pappaperm ut over fedrekvota er å spise av hennes permisjon, enda tiden har vært til felles fordeling i mange, mange år. (Og selv saksbehandlere hos NAV, som er satt til å forvalte regelverket vi her snakker om, går jo stadig vekk i denne fella i sin korrespondanse med de nybakte foreldrene, noe blant annet Pingvinpappa sitt gjesteinnlegg på denne bloggen handlet om.)

Ja, en fødsel er en hard påkjenning som rettferdiggjør en del ukers rekonvalesens. Jo, babyer har aller best av å spise utelukkende morsmelk det første halvåret. Og selvsagt er nattamming slitsomt når du veit du skal på jobb neste morgen. Men også når alt dette begynner å flaske seg (og det er mye pappaen selv kan gjøre for å legge til rette for at det skal lykkes) trekkes de samme argumentene fram for å ikke la pappaen slippe helt til som fulltids omsorgsyter.

Mange pappaer opplever dessuten at mammaen er hjemme også under hans fedrekvote, eller de benytter tiden til en ekstra lang ferietur sammen, noe som dessverre ikke er optimalt for hans utvikling som selvstendig «hverdagspappa». Lengre permisjoner enn fedrekvota garanterer «alenetid» med barnet, siden mammaen da er nødt til å gå tilbake i jobb eller studier.

Forhandlingsrunde 2: Jobben
Gode arbeidsgivere forstår at en helhetlig og likestilt familiepolitikk på kort og lang sikt bidrar til ansattes yteevne og lojalitet og dermed er bra for virksomheten. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan stilles forskjellige forventninger og krav til mannlige og kvinnelige ansatte i småbarnsfasen. Men dessverre er det svært mange arbeidsgivere som ikke har skjønt tegninga, og som både i språk og handlinger har en kjønnsdiskriminerende og nedpsykende effekt på sine medarbeidere. Et skikkelig grelt eksempel så vi nylig fra toppfotballen, som jo sliter stygt med et avlegs kjønnsrollemønster fra før, der Ivar hoff og «Mini» Jacobsen med sine dinosaurutsagn prøver å knekke alle tilløp til modernisering av eget felt. (http://bit.ly/fotballdinosaurer)

Arbeidsgivere burde i stedet bruke sin politikk for foreldrepermisjoner i rekrutteringen og opprettholdelsen av flinke, oppegående og likestilte arbeidsmiljøer. Men hvor ofte tror du noe i denne duren nevnes fra arbeidsgivere i et førstegangsintervju:

«Vi ser fra din CV at du er 30 år og samboer uten barn, og vi har verken lov til eller noe ønske om å spørre deg om eventuelle familieplaner i dette intervjuet. Men vi vi vil gjerne at du skal vite at her hos oss oppfordrer vi alle ansatte som skal bli foreldre til å dele permisjonen mest mulig likt mellom mammaen og pappaen, vi ansetter vikarer både under pappapermisjoner og mammapermisjoner, og vi dekker selvsagt mellomlegget mellom Statens foreldrepenger og din egen lønn dersom du på det tidspunktet du blir far/mor er så heldig at du tjener over 6G.»

Forhandling 3: Egne opplevde forventninger
Mange menn vet kanskje ikke nok om sine egne rettigheter og muligheter, eller er kanskje ikke selv bevisste på hva de faktisk kan gå glipp av ved å ikke være litt på hugget, og lar dermed kanskje tradisjonelle mønstre hurtig-sementeres i eget liv i det de blir fedre for første gang. (Jeg mener bestemt å huske statistikk som sier at menn i mye større grad tar ut lang permisjon som andregangspappaer enn de gjorde i sin første pappaperm – kan det være helt tilfeldig?)

Selv om jeg ser meg selv som likestillingsaktivist og feminist, og selv om det meste var avklart med hun jeg ventet barn med i god tid før fødselen, syntes jeg faktisk det ikke var helt ukomplisert hvordan jeg skulle presentere mine planer om en «lang» pappapermisjon for sjefen min. Jeg bytta jobb ca. en måned før jeg skulle bli pappa, og hadde såvidt nevnt mitt forestående farskap før jeg begynte i jobben, men var slett ikke sikker på hvordan det ville bli mottatt når jeg fortalte at jeg ville bli borte i flere måneder bare et drøyt halvår etter at jeg hadde startet i jobben. (Det gikk veldig fint når alt kom til alt, det må sies.)

Behold og forleng fedrekvota, men gjør opptjeningen selvstendig
Selv om jeg personlig hadde sett at permisjonen ble både tredelt og utvidet til 16 måneder allerede i morgen, er ikke større fedrekvote den eneste kampen dagens pappaer må kjempe. I likhet med en del nybakte fedre som faktisk ikke en gang får noen fedrekvote når de blir pappaer, mener jeg at den neste kampen står om pappas selvstendige opptjeningsrett: Permisjonsrettigheter helt basert på hans egen yrkesvirksomhet og ikke mammaens.

I dag er det slik at pappaen ikke bare må ha hatt inntektsgivende arbeid selv. Han er i tillegg mer eller mindre prisgitt hva mammaen gjør i sitt utdannings- og yrkesliv før fødselen og når han tar over stafettpinnen i foreldrepermisjonen. Hvis mamma har jobbet fulltid før og går tilbake i fulltidsjobb, er det ikke noe stort problem, og med dagens sysselsettingsnivå gjelder nok dette flertallet. Men hvis hun for eksempel er student, arbeidsledig, hjemmeværende husmor eller har en liten deltidsstilling, så er det plutselig ikke så enkelt lenger. Dette gjelder tydeligvis et overraskende stort mindretall, uten at jeg har noe presist anslag.

Jeg vil derfor hevde at oppfordringer om «å ta ut mer pappapermisjon enn fedrekvota» fort klinger litt hult med dagens regelverk. Begrepet «å ta ut» virker som noe man bare kan gjøre på eget initiativ. Jeg følte ikke at jeg «tok ut» min lange permisjon. Den var et resultat først og fremst av flaks (med heldig valg av partner, og fordelaktig oppvekst/dannelse som har utstyrt meg med et likestillingsinstinkt), så av nitid research (i NAVs krinkelkrokete regelverk), og til slutt av forhandlinger på vilkår jeg som vordende førstegangspappa sto litt med lua i hånda overfor.

Men fedrekvota, gutter, den er vi i hvert fall fortsatt herre over. Hvis vi ikke har veldig uflaks, da.

Pingvinpappa sier: Send Nav en kråkebolle!

2008-12-22T12:54:00.008+01:00

Steinbitpappa har vært så heldig å få lov til å publisere et gjesteinnlegg fra Pingvinpappa, som starter sin seks måneders foreldrepermisjon nå helt på tampen av 2008. Temaet er Nav-etatens likestillingsfiendtlige formuleringer i offisielt brev til den vordende permist, som i både yrke og sjel er en språklig bevisst fyr. Her er hva han skriver:

I den ferske mannsmeldinga skriver Barne- og likestillingsdepartementet at vi må se det som naturlig at far tar ut lang permisjon. Departementet bør begynne med å se på hvilken papparolle staten selv framstiller som naturlig i sine lovtekster og etatsbrev.

I vår ferske familie har vi bestemt oss for å dele permisjonen likt: seks måneder til mor og seks måneder til meg. Etter jul er det min tur til å ta over. Men slikt gjør man ikke ustraffet. Nylig fikk jeg dette brevet fra Nav:

«Vi viser til din søknad av 041108 om overtakelse av mors foreldrepenger perioden. I den forbindelse ber vi om bekreftelse av mors arbeidsgiver om at mor er i jobb 100% den perioden du overtar mors permisjonen.»

Det grammatikalske nivået gir meg et visst håp om at dette ikke er et standardbrev. Men uansett gjenspeiler språkbruken og argumentasjonen i dette korte brevet både en utbredt tankegang og et lovverk som viser at vi pappaer har langt igjen før vi kan oppnå likestilling på permisjonsfronten.

For det første: Nav kaller foreldrenes felles permisjon for «mors permisjon», og våre felles foreldrepenger kaller de for «mors foreldrepenger». Dermed demonstrerer Nav at de faktisk ikke kjenner det lovverket de er satt til å forvalte. Folketrygdloven § 14-9 sier som kjent at foreldrene deler permisjonen mellom seg som de selv vil, så fremt mor tar de første ni ukene (tre før og seks etter fødsel) og far tar minst seks uker. Resten er vår permisjon, ikke mors.

Jo flere som bruker uttrykket «mors permisjon» om foreldrenes felles permisjon, desto vanskeligere blir det for far å ta ut så lang permisjon som han ønsker. Mange vet ikke engang om at mor og far faktisk har lov til å dele permisjonen likt – eller at far til og med kan ta mer permisjon enn mor dersom de er enige om det. Senest i går var en mannlig kollega – også han en far – himmelfallen over at det var lovlig for meg å ta seks måneders permisjon: «Er det ikke ... eh ... sånn rundt tre måneder som er maks, da?» Når så mange tenker slik, er blant annet fordi det i offentligheten i praksis heter «mors permisjon». Også hos Nav.

For det andre: Nav krever at jeg skal dokumentere at mor går tilbake i jobb når jeg skal ha permisjon. Den dokumentasjonen har jo Nav for lenge siden fått, siden våre respektive arbeidsplasser har sendt inn permisjonspapirene våre. Det sier seg selv at mor går tilbake til jobb når hennes permisjon er slutt. Ellers ville jo ikke permisjonen vært permisjon. Men hos Nav er dette så uhørt at de må få en egen erklæring fra mors sjef. Og det arbeidet overlater de til meg, istedenfor å kontakte sjefen selv. Jeg kan vanskelig tolke det som noe annet enn mistillit fra Navs side: Det må jo være noe muffens når en pappa skal ta så lang permisjon – la oss dobbeltsjekke!

For det tredje: Dette dokumentasjonskravet illustrerer at selve lovverket er kjønnsdiskriminerende. Jeg har altså ikke krav på permisjon hvis mor ikke jobber 100 %. Tanken er åpenbart at hvis mor likevel er hjemme, har barnet sin «naturlige» omsorgsperson der, slik at far ikke trengs. Motsatt spiller det ingen rolle for Nav om jeg jobber eller ei under mors del av permisjonen: Om far går hjemme og slenger samtidig, vil han nok være mest i veien. Loven ser fullstendig vekk fra at det uansett er verdifullt for både barnet, faren og mora at vi fedre får være hjemme med barna på dagtid i en periode – også selv om mor ikke skulle være i full jobb samtidig.

Det er altså mye holdningsarbeid som gjenstår. Steinbitpappa skal ha en stor takk for sitt utmerkete pappamanifest! Jo flere bloggere og aktivister vi får av hans kaliber, desto lysere ser både pappaenes og familienes framtid ut.

Hilsen Pingvinpappa

«Pingvinene legger ett eller to egg (artsavhengig). Både hannen og hunnen bidrar med ruging og ungepass. Den ene passer på egget eller ungen mens den andre finner føde.» (fra Wikipedia:Pingvin)

Hjemmekontorets honningfelle

2008-08-01T23:03:00.021+02:00

En strengt nødvendig innrømmelse fra Steinbitpappa

Nå er det lenge siden det kom et nytt innlegg her i bloggen, men jeg har fortsatt flere saker på lager. Mot slutten av agurktiden er dette innlegget noe så sensasjonelt som en lett selvpiskende tilståelse som Steinbitpappa lenge har ment å skrive. Egentlig var dette noe av det første jeg hadde tenkt å ta opp i bloggen, men så fikk jeg dessverre aldri formulert det skikkelig. Før nå. Hold deg fast, for her kommer det:

Steinbitpappa var gjennom vesentlige deler av pappapermisjonen sin ikke 100% alene med M hele dagen. Neida, opptil flere dager i uka var mammaen til M innenfor en ti meters radius, helt til det bare var en drøy måned igjen av pappapermisjonen.

Sjokk! Vantro! Bunnløs skuffelse!

Jeg vet. Hvordan kunne jeg holde dette skjult? Vel, vi juksa litt. Eller egentlig ikke. Mammaen til M arbeider nemlig som frilans tjenesteleverandør innen de aktverdige profesjonene illustrasjon og animasjon, og hun jobbet av historiske årsaker fra hjemmekontor et par dager i uka da pappapermisjonen startet.

Skisse over permisjonshjem m/hjemmekontor. Høyrisikosone for hendelser av typen «baby oppdager at mamma er i nærheten» markert med rød skravering.
(Klikk på bilde for forstørrelse.)

Mange fedre vil kanskje tenke på dette med hjemmeværende mamma som en kjekk ting. En avlastning. Noen å spørre til råds. En hjelp hvis alt skulle gå på tverke. (For det gjør det, en gang i blant.) Vi kunne ikke gjøre det på noe annet vis akkurat da, men jeg vil av erfaring faktisk ikke anbefale det, verken for pappa, mamma eller barn. Det er snarere snakk om en klassisk bjørnetjeneste, der pappaen i verste fall ender opp med å aldri lære seg skikkelig hvordan han kan være pappa best mulig.

Her er noen av fellene jeg gikk i med åpne øyne:

tilløp til amming ved sovetider (det er jo så lett å få han til å sove om det er en pupp i nærheten)
innslag av tilfeldig barnepass når jeg for eksempel følte behov for en dusj eller noen minutter i vaskekjelleren for å henge opp en klesvask
logistisk assistanse ved måltider, så jeg fikk i meg litt mat selv også
trøst når noen slår seg (enten det er barnet eller meg selv)
henting av nødvendige remedier som tøfler, ny bleie fra skapet når det gikk tomt ved stellebordet, rene håndkler fra skapet når det var tomt i skuffen, ny body når det var bleielekkasje, eller en bok ved leggetid

Og M var selvsagt fullstendig klar over at mamma var i nærheten. Han krabbet inn på kontoret for å forstyrre henne ved enhver anledning. Han tiltrakk seg raskt mammas oppmerksomhet når det var noe pappa håndterte litt «feil». Og han tok det nesten for gitt at han ville bli presentert for en fulltanket pupp sånn ca. klokka halv ti og to når han skulle sove.

Jeg opplevde mammas geografiske tilstedeværelse nesten som en tvangstrøye. Vi rømte huset for å slippe unna. Åpen barnehage. Lange solotrilleturer på ukjente stier (og ned trapper og kjerr og elvefar). Strengt tatt overflødige dagligvarehandleturer. Kjærkomne trille- og kaffeavtaler med andre permisjonerende mammaer og pappaer. (OBS: På grunn av den statistiske skjevheten i permisjonsfordelingen mellom mammaer og pappaer generelt, er det faktisk ganske usannsynlig at du som pappa har permisjon samtidig med noen av dine egne kompiser, med mindre dere har synkronisert unnfangelsene. Men har man, som Steinbitpappa, også sørget for å holde kontakten med venner av motsatt kjønn, så er sjansene for permisjonsselskap større.)

Pappapermforløsningen

I begynnelsen av februar flyttet mamma hjemmekontoret ut av reiret og til et kontorfellesskap i Oslo sentrum. For en lettelse! Endelig kunne vi finne ut av ting helt på egen hånd. Det var viktig.

Særlig å lære seg å få en baby til å sovne uten pupp syns jeg var ganske utfordrende før jeg fikk jobbet skikkelig med det over flere dager i strekk. Skulle jeg gå etter klokka eller etter trøtthetssignaler M etter sigende ville sende ut når det var dags? Skulle jeg stryke over pannen, neseroten eller kinnet for å berolige ham mest mulig? Vil det at vi akkurat har tullet og tøyset og hatt det kjempemoro gjøre det umulig å introdusere ettermiddagsblunden om bare tjue minutter? Måtte han være mett på forhånd, eller kunne jeg prøve å legge ham selv om det var en stund siden sist han fikk mat? Skulle jeg synge fola fola blakken, byssan lull eller trollmor? Og skulle jeg gå inn igjen og bysse mer hvis han våknet og gråt selv om han bare hadde sovet 25 minutter?

I ettertid ser jeg selvsagt at dette med babyhåndtering er mer omtrentlige fenomener og happy-go-lucky improvisasjon, og at jeg antakelig ikke ville ha forårsaket varig skade samme hva jeg gjorde og hvordan, så lenge omsorg og kjærlighet var drivstoffet bak mine handlinger. Men når man står der som heltidspappa for første gang, helt på grensen av hva ammeguru Gro Nylander syns er forsvarlig, med en åtte måneder gammel pjokk som ikke kan snakke og som heller ikke har noen bruksanvisning, da er man litt nervøs og vil gjerne gjøre det rette.

Da trenger man litt tid alene. Med barn.

Tiden er ute

2008-03-09T16:30:00.016+01:00

I dag er pappapermisjonen dessverre ugjenkallelig over. Det er søndag 9. mars, og jeg skal stille skolerett på jobb i morgen tidlig etter nitten strake uker som heltidspappa med M.

Pappapermisjon på minimum fire måneder anbefales herved på det varmeste til alle nybakte fedre. (Enten de i utgangspunktet ønsker det eller ikke. ;)

Det har virkelig vært den beste tiden i mitt liv så langt.

Men dette er ikke noe tidspunkt for sentimentalitet. Jeg har fortsatt masse usagt når det gjelder foreldrepermisjon og rollen som pappa, og derfor kommer jeg til å fortsette å skrive i denne bloggen så ofte jeg klarer også i en periode framover. Kanskje helt til tredeling av permisjonen er et faktum. Følg med!

Psst. En enkel måte å følge denne bloggen er å abonnere på Steinbitpappas RSS-feed. Hvis du vet hvordan RSS fungerer, er lenken du limer inn i din RSS-leser som følger: http://steinbitpappa.blogspot.com/feeds/posts/default

Og hvis du aldri har brukt RSS, anbefaler jeg deg å begynne med det så snart som mulig, dersom du liker å følge med på nyheter og annet dynamisk stoff på verdensveven.

Gratulerer med dagen!

2008-03-08T08:35:00.004+01:00

Steinbitpappa ønsker alle kvinner, damer, jenter og mammaer en super 8. mars-markering. Vi er mange menn, herrer, gutter og pappaer som støtter kampen mot kjønnsdiskriminering, og som gjerne blir med opp på barrikadene. Kampen fortsetter. Gratulerer med dagen!

Steinbitpappa på Østlandssendingen

2008-03-06T11:20:00.002+01:00

Steinbitpappa prøver å krampeutnytte siste uke i «frihet». På tirsdag dro M og jeg på Bok & Baby på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka sammen med pappapermkompis Alex og hans sønn. Vi hørte psykolog Sissel Gran fortelle om samliv i parforhold, mens gutta pludret og sprellet og stabbet og koste seg blant bokreolene.

Blant de oppmøtte var også en flink journalist fra Østlandssendingen. Hun skulle lage reportasje om hvorvidt pappaer er mindre opptatt av barn enn mammaer, slik en tøyseforsker hevdet i Aftenposten på mandag.

Både Alex og Steinbitpappas alter-ego Jørgen Schyberg ble intervjuet av journalisten i en reportasje som ble sendt onsdag morgen kl. 07:20 på NRK P1 Oslo og Akershus.

Jeg er veldig fornøyd med innslaget, og pussig nok kan du tilfeldigvis i en begrenset periode laste ned reportasjen som MP3 (2 MB) ved å klikke her.

Kråkeboller til Stoltenberg og Huitfeldt

2008-02-29T11:51:00.013+01:00

... og en filet til sjefen min :)

Stikkende sjøpinnsvin til ministre mot tredeling
Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg mener statsminister Jens Stoltenberg og ny barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt fortjener neste runde med kråkeboller under tærne.

Begge har tatt tydelig stilling mot det anbefalte forslaget fra Likelønnskommisjonen om å tredele foreldrepermisjonen og reservere en tredel til pappa.

Det må de gjerne gjøre, selvsagt. Men de slår da samtidig beina vekk under et tiltak som antakelig vil fungere etter hensikten, slik det etter alle solemerker har gjort på Island. Der har nemlig lønnsgapet blitt redusert, typiske «mannsarbeidsplasser» har blitt tvunget til å planlegge ressurssituasjonen ut fra at de ansatte kanskje forsvinner ut i pappapermisjon i noen måneder hver, og antallet barnefødsler er på vei opp.

Alternativet både Stoltenberg og Huitfeldt ønsker seg er en forlengelse av fedrekvoten, samtidig som at mammaene fortsatt skal ha muligheten til å ta opptil elleve måneder mammapermisjon hvis de ønsker det. (NHO har forresten ropt ulv ulv om at en lengre fedrekvote er noe vi ikke har nok yrkesaktive hender til i det stramme norske arbeidsmarkedet. Dem om det.)

Men hvis det blir resultatet, tror jeg dessverre at mye av den ønskede likestillingseffekten vil utebli. Ti uker er alt for defensivt.

Kall meg gjerne en rabulistisk pappapermekstremist, men fire uker lengre fedrekvote som Soria Moria-erklæringen legger opp til er dessverre ikke radikalt nok.

Dette med utviding av den totale permisjonstiden er jeg i og for seg enig i, men så lenge fedrekvoten er vesentlig kortere enn den permisjonen som mødre har mulighet til å ta, så kommer det ikke til å funke som likestillingstiltak.

Da vil fortsatt kvinner bli diskriminert ved ansettelser og forfremmelser, fordi det fortsatt er de som er mest hjemme med barn.

Da vil fortsatt menn regnes som sikrere arbeidskraft, få flere lønns- og stillingsopprykk, og jobbe mer overtid. Og de fedrene som dessverre kun er interessert i karrieren vil ha gode kort på hånden når det gjelder å unnlate å engasjere seg noe særlig hjemme.

Og samtidig vil menn fortsatt til en viss grad føle seg som sekundære omsorgspersoner for egne barn, og kvie seg for å kreve mer av den felles, delbare permisjonstiden.

Hvis likestilling i arbeidslivet og i hjemmet er et ønske, så må en fordeling på 50/50 når det gjelder både omsorgsoppgaver og yrkesdeltakelse være det ideelle målet å navigere mot, selv om til og med Steinbitpappa innser at det kommer til å ta tid å komme dit.

I løpet av debatten vi har hatt de siste par månedene, har det for meg blitt tydelig at åtte måneder etter fødselen regnes som et slags minimum når det gjelder mammapermisjonen. Vel, da får den totale permisjonstiden utvides til 16 måneder, hvorav åtte måneder reserveres far. (Det hadde vært noe, men da er jeg redd NHO ville tatt med seg samtlige bedrifter og flyttet inn på hybelen til Rederiforbundet på Bahamas.)

Nei, her er hva Steinbitpappa freidig nok krever av flertallsregjeringen som nå styrer Norge:

54 uker eller mer total foreldrepermisjon

100% lønnskompensasjon, ikke 80% som i dag

kompensasjon mellom 6G og mammas og pappas inntekt

minst 1/3 av permisjonen til pappa

selvstendig opptjeningsrett for fedre, uavhengig av mødres yrkesaktivitet før og etter mammapermisjonen

Når dette er innfridd tror jeg vi skal få orden på sakene!

Filet til en god sjef
Fileten denne gang har jeg lyst til å gi til sjefen min. Hun heter Reidunn, og har kommet oss til unnsetning i en vanskelig situasjon, i og med at vi ikke har barnehageplass og det er en uke til pappapermisjonen er slutt.

Det har allerede lenge vært avtalt at jeg skal jobbe 80 prosent i en periode framover, for å være hjemme med M en dag i uka. Men i tillegg til dette, siden vi ikke har fått oss verken barnehage eller dagmamma, har jeg avtalt med sjefen at jeg kan avspasere en dag i uka i en periode framover, sånn at vi kan få omsorgskabalen til å gå opp inntil M forhåpentligvis får plass i en barnehage. Tusen takk, Reidunn!

Likelønnskommisjonen støtter Steinbitpappa

2008-02-21T08:14:00.003+01:00

Hei hopp hurra, i dag bør nesten alle vi som er for «tvungen likestilling» i foreldrepermisjonen sprette en anstendig flaske cava.

Klokka 09:00 presenteres Anne Enger og de andre i Likelønnskommisjonen sin innstilling i en pressekonferanse hos Regjeringen (overføres direkte på Regjeringens nett-TV).

De som har fått med seg NRKs nyheter i morges vet allerede at hovedsaken er at kommisjonen også anbefaler tredeling av permisjonen: 1/3 til mor, 1/3 til far og 1/3 som kan deles som foreldrene selv vil.

Så kan den sure padda Erna Solberg kalle det overgrep mot familien så mye hun bare vil. Høyre og Solberg har aldri gått i bresjen for likestillingstiltak som fungerer.

Steinbitpappa fanget av barnehagekøblekkspruten

2008-02-20T12:08:00.007+01:00

Beklager at det har vært litt stille i denne bloggen i det siste. Jeg har et halvskrevet intervju med en kjønnsforsker på trappene, men i mellomtiden har Steinbithulen blitt invadert av den store, farlige, åttearmede familie-kraken som kalles barnehagekø.

Vi har nemlig ikke fått barnehageplass ennå, og det er bare snaue tre uker til jeg skal begynne å jobbe igjen. Problem. Kanskje vi kan finne en dagmamma en periode? En som ikke bor på diametralt den andre siden av byen? (Men vil vi låne bort barnet vårt til noen vi ikke ville kjøpt bruktbil av engang?)

Det er synd at slutten av verdens beste tid, som jo foreldrepermisjon er, skal forkludres av bekymringer og praktiske problemer som skyldes at politikerne ikke klarer å innfri barnehageløftet. Full barnehagedekning nå – også i de store, høyrestyrte byene!

Et lite råd til alle som planlegger eller nettopp har fått barn: Søk om barnehageplass i samme sekund som barnet har personnummer. (Eller egentlig i samme øyeblikk som dere har deres første ubeskyttede samleie. ;)

Jeg kommer tilbake med mer. Hei så lenge.

NHO-Bergesen: Show me the money!

2008-02-09T21:46:00.000+01:00

I gårsdagens Dagsavisen gikk NHO-leder Finn Bergesen jr. ut og støttet forslaget om en tredeling av foreldrepermisjonstiden, der en tredel forbeholdes pappaene.

Faste lesere av denne bloggen vet at den foreslåtte endringen støttes fullt og helt av Steinbitpappa, og det er derfor kjekt å kunne notere at også toppen på arbeidsgiversiden i det private næringslivet nå gir sin teoretiske støtte til forslaget. Det vil kanskje kunne få noen av etternølerne i Ap og Sp til å våkne og ta standpunkt i riktig retning.

Men har NHO sagt A, så savner jeg sårt en B. Det koster nemlig herr Bergesen jr. fint lite å bare si at han støtter en tredeling, uten å samtidig klirre med mynt. Jeg håper disse signalene også innebærer at han har tenkt å gjøre noe med de lønnsøkonomiske aspektene som jeg har nevnt i mitt manifest for et par måneder siden:

Arbeidsgivere må [...] gi alle arbeidstakere samme lønnskompensasjon som offentlig ansatte har i dag. På den måte vil det ikke innebære husstandsøkonomisk selvmord om den i familien med best inntekt tar lang permisjon.

Er altså NHO-sjefens ord en implisitt lovnad om en slik kompensasjon? Eller er det kanskje et forsøk på taktisk avledning fra AFP-diskusjonen før vårens lønnsoppgjør? Jeg bare spør.

Hjemmealenepappa i flere døgn! Hjelp!

2008-02-04T22:23:00.000+01:00

Kort steinbitbulleteng: Mandag kveld klokka 22.00 presis tok N med seg husmeieriet og dro utenbys på konferanse. Hun er ikke tilbake før sent onsdag kveld.

Dette betyr at M og Steinbitpappa er overlatt helt og holdent til oss selv i mer enn 48 timer, uten andre hjelpemidler enn tre–fire beger utpresset mammasaft i fryseboksen, en hittil uåpnet pakke morsmelkserstatning i kjøkkenskapet (for hva den måtte være verdt), det vanlige arsenalet av babygrøt, fruktpuréer og babymos på glass, samt et nett med spisemodne avocado.

Det er første gang i Ms hittil elleve måneder lange liv at den trygge puppen er bortreist i mer enn tolv timer i strekk.

Ulp. En milepæl, okei, men akkurat nå føles det veldig skummelt. Hva gjør jeg hvis han våkner klokka halv fem i natt igjen? Han har lagt seg til den uvanen etter at han kom litt ut av synk på grunn av øreverk for halvannen uke siden, og da har det eneste saliggjørende vært å få ligge inntil den trygge barmen til mammaen sin og slurpe latte. Men det er altså ikke mulig de nærmeste to døgnene.

Jeg kommer tilbake med en oppdatering i morgen – hvis mulig. Og hvis vi overlever helt fram til torsdag når mamma forhåpentligvis er vel hjemme igjen, så skal jeg mot slutten av uka poste et intervju med en kjønnsforsker som M og jeg var på universitetet og hadde en spennende prat med i ettermiddag.

Oppdatering tirsdag formiddag: M våknet med et vræl kl. 04:00. «Uh-oh», tenkte jeg, «nå er vi i gang.» Han ville slett ikke ha noe av den lunkne, opptinte mammamelken jeg tilbød etter kun få minutter. Jeg så for meg at denne nattens skjønnhetssøvn var å betrakte som tapt eiendom.

Men pussig nok, etter et bleieskift og litt kvalitetsbyssing, fant jeg ut at han gjerne ville ha rent, kaldt vann fra tåteflaske. Han som aldri har likt tåteflaske noen gang tidligere. Han ble rolig og begynte å glippe med øynene. Med ett så jeg antydning til et smil under de tårevåte øynene og den snørrete nesen, gjorde jeg ikke?

M sovnet igjen sånn ca. kl. 05:00, tror jeg. Og jeg selv ikke lenge etterpå.

Steinbit Wars Episode XIV: Et nytt håp (for tredeling av foreldrepermisjonen)

2008-01-23T00:01:00.000+01:00

For lenge, lenge siden i galaksen Soria Moria langt, langt borte, sa Stoltenberg-regjeringen at de skal bruke kraften og utvide fedrekvoten til ti uker.

De begynner å få lovlig dårlig tid. Det bare er halvannet år igjen før det onde Imperiet har bygget ferdig sin likestillingsfiendtlige dødsstjerne og er klare til å slå tilbake i stortingsvalget, med Darth Solberg og keiser Høybråten i spissen, og den innleide hodejegeren Boba Sponheim som løs kanon på dekk. [Metakommentar: Her kunne jeg selvsagt brukt Jabba the Hutt som Sponheim-metafor, men det ville vært ufint. ;]

Men det en liten gruppe rebeller som kaller seg kvinnenettverket i Oslo Arbeiderparti, ledet av den tapre Gro Tvedt Anderssen Skywalker, vedtok i helga å legge press på regjering og stortingsgruppe om å forbeholde en tredel av foreldrepermisjonen til far. De mener mener reell likestilling er umulig uten at det nå gjøres noe drastisk med forelderpermisjonen, og at dagens ordning der kvinner tar det aller meste av foreldrepermisjonen slår tilbake på kvinnene selv. Dette kan du lese om i en artikkel i Dagsavisen fra mandag 21. januar.

Samtidig viser det seg at det er borgerkrig internt i Arbeiderpartiet, der for eksempel intergalaktisk statsråd Manuela Ramin-Osmundsen og prinsesse Anniken Huitfeldt virker ganske uenige i saken om en tredeling av permisjonen er en god ide å innføre allerede i dag. Dette kan du lese om i en annen artikkel i Dagsavisen fra 22. januar, som egentlig handler mest om at barneombud Yoda Hjermann støtter forslaget om en tredeling. Han er en klok jedi som alltid ser saken fra barnets perspektiv.

Også fra sidelinjen kommer det kommentarer, ikke bare her fra Steinbitwookie, men også fra for eksempel TV2 Nettavisens redaktør Han Solo Stavrum, som i sin blogg kommenterer at mer pappaperm er det eneste logiske. Noe av det viktigste han sier der, er: «Når mor blir mye lengre borte fra arbeidslivet, gir det følger. Selv om de færreste arbeidsgivere driver bevisst kjønnsdiskriminering, så blir man fort litt utenfor etter et år på sidelinjen. Derfor er det viktig at omsorgsarbeidet blir fordelt så likt som mulig mellom kjønnene.»

Den islandske modellen
Det feminist-rebellene i Oslo AP altså ønsker seg, er at vi innfører modellen fra den lille planeten Island også her i Norge. [Metakommentar: Herved tror jeg at jeg lar Star Wars-metaforene ligge for denne gang. De begynner å bli ganske tynne.]

Det er sikkert ikke alle som vet så mye om den islandske modellen, annet enn at altså pappaer på Island har krav på en tredel av den ni måneder lange foreldrepermisjonen de nybakte foreldrene blir tilgodesett med, og at familien mister denne permisjonstiden om ikke far tar den ut.

Men av erfaringene som islendingene har gjort seg etter at de innførte denne modellen i 2000, har jeg spesielt bitt meg merke i fire eksempler, og alle er mer eller mindre tydelige signaler om at større likestilling oppnås ved å reservere mer av permisjonen til pappaene:

Tradisjonelle mannsarbeidsplasser må begynne å planlegge med at barnefødsler er noe som skjer blant de ansatte, slik kvinnearbeidsplasser alltid har måttet
Etter at den nye modellen ble innført, ble det en stor mediesak da Reykjavik brannstasjon måtte søke om økte bevilgninger til å rekruttere vikarer. De hadde visst ikke planlagt med at det plutselig var en hel bønsj med ansatte som tilfeldigvis skulle ha foreldrepermisjon omtrent samtidig. Jeg er sikker på at dette er noe personalledelsen på enhver skole, barnehage eller sykehjem tar som en selvfølge.
Flere menn opplevde at stillingene eller arbeidsoppgavene deres «forsvant» mens de var ute i pappapermisjon
Dette har jo dessverre nybakte mødre opplevd i uminnelige tider, og heldigvis fins det lover mot sånt. Det er jo selvsagt ikke en ønskelig effekt av at likestillingen øker, men i en overgangsfase er det en klar indikator på at menn og kvinner i arbeidslivet er i ferd med å bli «likere».
Lønnsgapet minsker faktisk på Island*
I motsetning til i Norge, der lønnsgapet mellom kvinner og menn har stått stille eller økt de siste 20 årene, har Island opplevd en reduksjon på seks prosent på 2000-tallet.
Antallet barnefødsler øker på Island*
Jepp. Etter mange år med nedgang i fertilitetsratene, har Islendingene nå tydeligvis fått et politisk push for å droppe prevensjonen. (Kanskje vi menn kategorisk skal beholde kondomene på helt til dagens og kommende stortingsrepresentanter innser at det ikke vil bli født en eneste liten ny skattebetaler som i framtida kan finansiere deres lønn, hybel eller pensjon? ;)

Kilde for eksempel 1 og 2: Parental Leave in Iceland Bringing the Fathers in, Developments in the Wake of New Legislation in 2000 (PDF), av Ingólfur V. Gíslason.

* Eksempel 3 og 4 har jeg ikke foreløpig klart å få verifisert med signifikante funn i publiserte forskningsarbeider, men flere andre medier skriver det, så da må det jo være sant. ;)

Jeg mener at Stortinget bør vedta tredelingen allerede neste gang representantene kommer luntende etter frokost. Hvis du fortsatt er i tvil, les Steinbitpappas foreløpige manifest.

Oppdatering 23. januar kl. 10.30: I dagens utgave av Dagsavisen går likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen langt i å innrømme at regjeringen ikke har tenkt å innfri Soria Moria-løftet om utvidning av den totale permisjonstiden til ti ukers fedrekvote.

Jaha?

Begrunnelsen hennes er at vi har for høy sysselsetting her i landet til å kunne ta oss råd til at staten sponser fire ekstra uker på heltid hjemme med den oppvoksende slekt – inntil ca. 30 000 skattebetalte bruttokroner for en pappa som tjener 400 000 eller mer. Finansdepartementets utregning viser at det vil koste mellom 600 og 680 millioner kroner i året.

Jeg mener dette er en avsporing av debatten og et vikarierende argument, siden det er godt med arbeidsdyktige hender som gjerne vil settes i sving både i Norge (ufrivillig deltidsarbeidende, innvandrere, trygdede som gjerne vil jobbe, seniorer og pensjonister), i EU (så lenge vi ikke bidrar til sosial dumping, vel å merke) og i land utenfor Schengen-festningen.

Og til den økonomiske argumentasjonen om at det blir for dyrt – hvis jeg kan få lov til å fortsette å avspore debatten – så var det til sammeligning i fjor vår tydeligvis ikke noe problem for Arbeiderpartiet å riste mellom fem og seks ganger beløpet ut av det statlige skjorteermet for hastekjøp av militærfly til 3,66 milliarder.

Men okei, hvis det skal værra på den måten får regjeringen i så fall pinadø sørge for å reservere vesentlig mer av den eksisterende permisjonen til pappa. Det skaper jo ikke egentlig noen merutgifter på statsbudsjettet, annet enn det som eventuelt skyldes lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Noe annet vil være et stort svik mot ikke bare fedre og deres nåværende og framtidige babyer, men også mot likestillingsarbeidet i sin helhet.

Og sånn går nu dagan ...

2008-01-07T23:00:00.000+01:00

Eller: «En håndfull tid som renner ut mellom fingrene – del 2»

Jeg får i hvert fall drukket en del te. Og har nettopp kjøpt 2x200 gram genmai-cha og 1 kilo sen-cha, som antakelig kan holde hele permisjonen ut. (Snobbete finsk tekanne fra Tonfisk Design.)

Det var jo egentlig helt latterlig av meg å antyde at jeg skulle rekke å blogge dette innlegget på fredag allerede, men det var altså halvskrevet da jeg postet forrige del, og tidsoptimisten i meg tok vel litt overhånd. Men her kommer del to av Steinbitpappas tanker om tid.

Siden del 1 kanskje hadde en litt negativ vinkling – alt jeg ikke rekker i pappapermisjonen – vil jeg i denne delen legge vekt på alt jeg faktisk gjør. Og som Ms mamma så klokt sa da jeg gikk ut i permisjon: Ikke tenk på alt du ikke rekker, men gled deg over det du faktisk får gjort.

Alt jeg får gjort
Noen ting har jeg altså gjort betraktelig mer av i permisjonen enn det jeg gjør til vanlig:

Tenke: Etter at jeg forlot Blindern og startet min fulltids yrkesaktive tilværelse for snart ti år siden, kan jeg faktisk ikke huske noe tidspunkt jeg har fundert og pønsket såpass mye og fritt som nå i permisjonen. (Kanskje da jeg var heltidsjournalist, men deadlinespøkelset har jo en egen evne til å skremme vekk den langsiktige kreativiteten.) Tankene har riktignok ofte sirklet i navlenære baner som denne bloggen og hva pappaperm og foreldrerollen gjør med tilværelsen, men jeg har også fått såpass med «luft i luka» at jeg har gjenopptatt kontakten med andre og lenge neglisjerte synapser, uten at jeg vil nevne noen spesielle.
At hverdagens tjas og mas legger så stort beslag på den utøylede tankekapasiteten er tankevekkende på flere enn en måte. Jeg blir rett og slett litt skremt. Mon tro om jeg ikke burde pelle meg tilbake til universitetet og ta master- og påfølgende doktorgrad i filosofi eller noe sånt.
Sove på dagtid: Oh yes! Når M inntar soveposisjonen i 9–9.30-tida er det slett ikke sjelden at jeg gjør det samme. Disse høneblundene varer som regel mellom en og to timer, og er gull, røkelse og myrra i en hverdag ellers preget av konstant søvnunderskudd. De plasserer seg faktisk blant de aller beste horisontale øyeblikkene i mitt liv så langt (selvsagt med enkelte unntak).
Men syvsoverstundene kommer ikke uten kostnad. Faktisk tror jeg lista over alt jeg ikke rekker hadde vært merkbart kortere om jeg hadde holdt meg våken hver gang M sover. Men for et liv det ville vært. Nei, takke seg til! Jeg kommer til å få fysiske og psykiske abstinenser etter formiddagsluren når jeg begynner å jobbe vanlig igjen i mars. Antakelig finner mine kollegaer meg snorkende under pulten i 10:30-tida et par dager i uka. ;)
Høre på radio: Jeg heter Jørgen og er P2-holiker. Alle mine FM-radioer (og det er en del av dem) er stilt inn på 100,0. Jeg kan høre på NRK P2 når som helst på døgnet, hvilken som helst dag i uka, og alltid få noe jeg liker å høre på i løpet av en halv time. På Last.fm-profilen min er NRK P2 den nest mest pålyttede «artisten» (kun slått av Ital Skurk, som du for øvrig kan høre noen låter av et annet sted i denne bloggen).
Radio er det beste mediet som er oppfunnet. Det slår TV, aviser, Internett, bøker, blader og SMS-meldinger ned i støvlene. Det som er så genialt med radio, er at jeg kan lytte samtidig med at jeg gjør andre ting. Skifter bleie. Lager middag. Går tur. Eller mens jeg sitter på gulvet og bygger tårn av klosser som en viss krabbende rivningsarbeider elsker å dytte over ende. Jeg har sluttet å se Dagsrevyen, siden det kolliderer med det daglige bade-og-legge-ritualet. Likevel føler jeg meg mer oppdatert på nyhetsbildet enn noen gang, for jeg får med meg minst tre store nyhetssendinger i løpet av dagen. På radio.
Unntaket som bekrefter regelen om at P2 er verdens beste radiostasjon inntreffer på hverdager mellom 11 og 12 og kalles Musikkmassasjen. Da skrur jeg av. (Ikke fordi raffe storbandjazzarrangementer og lette pianoarabesker er så gudjammerlig jævlig å lytte til, men fordi jeg fortsatt savner Guttorm Andreasens fantastiske eklektiske musikkmiks Wasabi nesten ett og et halvt år etter at programmet brutalt ble tatt av lufta. Vi er mange som fortsatt sørger.)
Men når direkte-radioen ikke leverer kan jeg i stedet ty til min lille MP3-spiller i hvit plast og metall, som i skrivende stund inneholder over 20 gig med kringlastinger (norsk for podcasts) av Verdt å vite, Verden på lørdag, Verdibørsen, P2-akademiet, Sånn er livet, Ut i verden, og så videre. Alt fra P2. (Det hadde vært kjekt om de kunne legge ut litt Wasabi på NRK Gull-kringlastingen, syns jeg.)
Drikke te: I en vanlig jobbhverdag er det stort sett bare tid til å ta seg et glass appelsinjuice sammen med kornblandingen om morgenen. Og kanskje et glass vann på styrten før jeg sykler til jobb.
Men ikke under pappapermisjonen. Nå har jeg rolige, timelange, nesten zen-aktige frokoster og lunsjer sammen med M. (Såfremt vi ikke skal rekke helsestasjonen, åpen barnehage, butikken eller en eller annen avtale. Da blir nemlig alt totalt hals over hode hver eneste gang.)
Det første som skjer når vi står opp for å skifte nattens bleie og spise frokost, er at jeg setter på en breddfull vannkoker. Ca. en desiliter av det nykokte vannet blir sammen med økologisk fullkornspulver til Ms babygrøt, mens resten havner i min stilige, finske designer-tekanne. Kall meg gjerne te-snobb, men kanna inneholder nesten alltid sen-cha (ren grønn te) eller genmai-cha (grønn te med ristet ris) fra den lille spesialbutikken Japantorget. Jeg heller opp én kopp som jeg drikker sammen med frokosten. Resten havner på termos, så har jeg varm te også til lunsj. Eller til å ta med på trilletur.
Det har faktisk gått såpass mye japansk te i det siste at jeg gikk tom midt i romjula. Helt siden i forrige uke har jeg faktisk drukket PG Tips, i pyramideposer, trukket i kopp, med honning og en melkeskvett. Ikke det at det er noe galt med PG Tips, men det bare føles helt feil. Jeg har derfor besluttet at M og jeg må ut og handle te i morgen. Vi må til Majorstua, altså helt på den andre siden av byen. Jeg tror jeg må ringe Lars Monsen og spørre hvordan jeg best kan klare å beholde roen på en slik strabasiøs ekspedisjon.
Åpen barnehage: Bydelen vår – og mange andre bydeler og kommuner slik jeg forstår det – har et genialt tilbud som kalles åpen barnehage. Det koster kr 10 per besøk og er et tilbud fra den snille, snille kommunen til dem som ikke har annen barnehageplass. Dit kan man ta med seg avkommet for å boltre seg med mange leketøy, stor plass (i hvert fall mer enn et parogseksti kvadratmeter med utallige nei-nei-steder), delta i daglige sangstunder, spise og leke sammen med andre barn.
Og pappa kan treffe andre foreldrepermister og drikke kaffe og te på huset. Voksenkontakt med andre som har mamma-/pappaperm er nesten like viktig som at M treffer andre barn – åpen barnehage er nemlig en svært sosial arena, og ikke minst den aller beste jungeltelegrafen angående rykter om barnehageopptak og andre praktiske småbarnsting.
Gå tur: Det sier seg selv. Har man foreldrepermisjon, går man turer. Ofte. Gjerne sammen med andre permister, men gjerne også alene. Ikke nødvendigvis hver eneste dag, men hvis alle andre forsøk på å få gjort noe utomhus i løpet av dagen skulle mislykkes, så prøver jeg i hvert fall å komme meg en anstendig runde i nabolaget med vogn og pjokk. Trilletur er nemlig nesten den eneste mosjonen jeg får om dagen, siden jeg verken sykler til jobb eller får kjørt noe særlig brett for tida. Jeg har gått opp tre kilo på to måneder, og jeg kan ikke legge hele skylda på jula. Jeg har kjøpt meg skritteller. Jepp. It's that bad.

En håndfull tid som renner ut mellom fingrene

2008-01-03T11:30:00.000+01:00

Jeg har hatt som ambisjon siden flere uker før jul å skrive et innlegg om foreldrepermisjon og hva man bruker tiden til.

Men jeg har dessverre ikke hatt tid. Før nå. Her kommer det, i to deler, den første i dag, den andre i morgen. Kanskje.

For permisjonstid er ikke helt som annen tid. Selv om enkelte personer rundt meg ønsket meg en god «ferie» da jeg gikk ut i permisjon (innlysende nok menn uten egne barn begge to), er det selvsagt akkurat som jeg ble forklart på forhånd: Det er søren ikke mye dødtid som heltids omsorgsperson for en ganske mobil nysgjerrigper på et snaut år.

Alt jeg ikke har hatt tid til

Her er lista over alt jeg slett ikke har rukket noe særlig av i de to månedene som har gått siden jeg startet denne pappapermisjonen:

Skrive blogg: Jeg signaliserte allerede i første blogginnlegg at jeg kom til å blogge når jeg hadde tid. En stund klarte jeg ca. en posting i uka, men etter at julestria og en døll influensa invaderte meg i midten av desember har det vært fryktelig stille. Vi får se hvordan det blir framover.
Slurpe cappucino på kafe med kompiser i pappaperm: Fordi statistikken er så begredelig – bare 15 prosent av fedrene tar mer enn fedrekvoten – er det faktisk nesten ingen av gutta som har permisjon samtidig med meg, selv om ganske mange driver og får barn for tiden. Men jeg har jo venninner og kvinnelige kollegaer som har mammaperm, da, så helt espressofri har ikke tilværelsen vært. Tok til og med en øl med en mammapermist for noen uker siden. Det føltes herlig dekadent med baby på fanget og bayer på bordet. ;)
Lage middag til N før hun kommer hjem fra jobb: Middag ferdig klokka halv fem har kun skjedd et par ganger, når M en sjelden gang har sovet nærmere to timer ettermiddagsblund.
Støvsuge og vaske gulv og sånn: Aldri har hybelkaninene boltret og formert seg mer livlig enn akkurat nå. Og når M i tillegg har begynt å spise brød, noe som i startfasen resulterer i vill sjonglering med påsmurt bakverk og påfølgende smule-og-leverposteikaos på kjøkkengulvet, er det nesten så vi vurderer å sy en heldekkende kondomdrakt i mikrofiber som M kan krabbe rundt i og dra med seg det verste på sin ferd. Og hver dag lovpriser vi oppvaskmaskinen – livskvalitet i hver eneste syklus!
Lese avisen: Å skumme igjennom hele Dagsavisen hver dag var faktisk noe jeg trodde jeg skulle rekke. Men nei, det blir fremdeles mest i helgene at det er mulig. Jeg kunne sikkert droppet å se Top Gear, Ut i naturen, Schrödingers katt, Nytt på nytt, The Wire og de sikkert fire–fem andre faste TV-programmene jeg velger å doper ned hjernen med, til fordel for både aviser, tidsskrifter, romaner, fagbøker og annen litteratur, men det skjer ikke.
Komme ajour med Flickr-bildene mine: Jeg har fortsatt et etterslep på to måneder i Nikons råformat å etterbehandle. Vi snakker novemberbilder. I januar.
Skrive videre på boken min: Selvsagt har også jeg en «Hjalmar Ekdalsk livsløgn» som jeg koser meg med i form av et halvskrevet bokprosjekt. Den kommer til å bli kjempebra når den blir ferdig en dag. Men ikke i dag. Og neppe i morgen.
Pusse opp: Jeg har hørt om dem som bruker deler av pappapermisjonen til å pusse opp barnerommet eller badet eller bytte kjøkken eller noe sånt. Dette har vi heldigvis aldri hatt noen ambisjon om i løpet av denne permisjonen – leiligheten får duge som den er. At noen faktisk klarer å pusse opp i løpet av pappapermisjonen virker for meg helt ubegripelig. Når gjør de det? Har de beinhard selvdisiplin som gjør at de aldri føler behov for å sette seg se på TV når babyen endelig er i seng? Tar de halve natten til hjelp? Sover resten av familien med hørselsvern? Eller doper de ned ungen etter frokost så det blir noen timers arbeidsro mens det faktisk er lyst ute? Eller er mamma hjemme og tar seg av barnet også i pappas permisjon? (Det er i så fall en familietragedie i ordets rette forstand.) Nei, maling og tapet på gutterommet må vente til M eventuelt selv begynner å klage høylytt over de egghvite veggene med sin egen dekorative toddlertagging i 0–1 meters høyde.

Oops! Der våknet M akkurat fra formiddagsblunden, så jeg må forlate macen for denne gang. Dette var altså en del av det jeg ikke har gjort i det siste. I morgen (antakelig) skal du få høre hva jeg faktisk har brukt dagene til.

Fileter og kråkeboller igjen

2007-12-12T12:05:00.000+01:00

Fileten går til: Kaia Storvik, journalist

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om verneplikt her i denne bloggen, for militæret har jo ingenting med barneomsorg å gjøre, men så dukket det plutselig opp en debatt i mediene som gjorde det tvingende nødvendig.

Kaia Storvik er journalist i Dagsavisens politiske redaksjon, og har skrevet en briljant kommentar sist lørdag om nøyaktig hvordan dette med menns verneplikt og kvinners fødsler IKKE har noe med hverandre å gjøre. (Så er den misforståelsen ryddet av veien en gang for alle.) Og om hvorfor verneplikt for kvinner er en naturlig konsekvens av og forutsetning for likestilling på andre områder. (Hvis man er for allmenn verneplikt, vel å merke. Det trenger man jo ikke være, men da får gutta få slippe også.)

Kråkebolla går til: KIWI, butikkjede

Jeg ser ikke mye på reklame-TV, det skal jeg innrømme, men jeg fikk skikkelig kråkebollelos da jeg tilfeldigvis så KIWIs nyeste tv-reklame på Zebra-kanalen før Livet under vann med Steve Zissou-filmen tirsdag kveld. Faktisk så alvorlig at jeg rett og slett ikke klarte å se filmen, men i stedet måtte skru av for å skrive om den hjernedøde reklamefilmen her på Steinbitpappa-bloggen. Den ca. tretti sekunder lange horrorfilmen handler i sin helhet om en tussete foreldrepermisjonsgruppe som er kjemisk fri for pappaer. Reklamens budskap overskygges totalt av både den fordummende framstillingen av mammaer (det er ikke pappaer som skal føle seg mest fornærmet, for å si det sånn) og av de koagulerte kjønnsrollene den formidler. God bedring til KIWI og Norgesgruppen – vi handler bleier andre steder inntil videre.

Hva er en ermisjon? Og hvordan kan man egentlig ermisjonere papp?

2007-12-05T10:00:00.000+01:00

Jeg vil for øvrig på det aller sterkeste oppfordre dem som av korrekturmessige feilvurderinger velger å kalle det pappermisjon om å så snart som mulig endre stavemåten til en av følgende:

Jøss, gikk det virkelig så fort?

2007-12-04T03:40:00.000+01:00

Som tiden flyr. Jeg har nå hatt permisjon i en måned, eller fire og en halv uke om du vil. Det føles som bare noen dager.

O skrekk. Det er først nå det virkelig slår meg hvor alvorlig denne statistiske skjevfordelingen mellom fedres og mødres foreldrepermisjoner egentlig er. Hvis jeg hadde hatt samme lengde på permisjonen som flertallet av fedre – den seks uker lange fedrekvoten – ville jeg hatt en drøy uke igjen nå. Jeg har hatt tre ukers sommerferier som har føltes lenger enn disse drøyt fire ukene. Å avbryte nå ville jo vært som å stoppe på hoppkanten i Holmenkollen. Som å gå hjem fra middag på Bagatelle umiddelbart etter forretten. Som å avbryte førerprøven i det sensor ber meg kjøre ut porten på trafikkstasjonen. Som å sette seg i jolla og ro tilbake til land i samme øyeblikk som vinden for første gang begynner å ta tak i storseilet. Som å pakke ned snowboardet og kjøre hjem til byen igjen akkurat når pudderet begynner å lave ned.

M og jeg har jo bare nettopp kommet i gang. Vi begynner så vidt å tøtsje innpå noe når det gjelder soverutinene. Måltidsrytmen. Ambisjonen om å besøke åpen barnehage mer enn en gang pr. uke så M kan få litt sosial stimulans fra andre barn og voksne. Forståelsen for at å være hjemme som heltids omsorgsperson for en ganske mobil nysgjerrigper på ni måneder faktisk er en ganske arbeidskrevende jobb.

Og når jeg samtidig vet at en del pappaer tar storparten av sin permisjon med en ferierende mor luskende rundt seg, slik at de ikke en gang får de skarve seks ukene på egen hånd, skjønner jeg at her må noe gjøres.

Jeg er i ferd med å bli en skikkelig pappapermaktivist. Her er mitt foreløpige manifest:

Pappaer må kreve sin rett (og skjønne hva de går glipp av om de forholder seg passive). Pappapermisjon er jo tross alt noe av det aller aller beste den norske velferdsstaten har å by på. Den norske nybakte fars privilegier er bortimot unike i global sammenheng. Pappapermisjonen byr på en kjempesjanse til å bli kjent med sin sønn eller datter, og samtidig sikre familiens trygghet. Og en hel del andre fantastiske privilegier som jeg kommer til å bruke de neste tre månedene til å skrive om i denne bloggen.
Mammaer må skjønne poenget. De hjelper både barnet, seg selv, pappaen, skilsmissestatistikken, sine medsøstre og samfunnet for øvrig ved å slippe pappaene til og slutte å anse foreldrepermisjonen som «mors permisjon». (All heder og ære til den imponerende jobben dere har gjort med graviditeten og fødselen, men etter seks måneders mammaperm er det i de aller fleste tilfeller ikke noe som helst problem å sende stafettpinnen videre. Vi gutta kommer til å være dere evig og nesegrust takknemlige for å få slippe til, jo før jo heller.)
Arbeidsgivere må oppmuntre til likere fordeling av permisjonen, og gi alle arbeidstakere samme lønnskompensasjon som offentlig ansatte har i dag. (Hører dere, NHO?) På den måte vil det ikke innebære husstandsøkonomisk selvmord om den i familien med best inntekt tar lang permisjon.
I tillegg er det til stor hjelp om vi samtidig får fylt igjen lønnsgapet mellom menn og kvinner. Først og fremst ved å betale samme lønn for likeverdig arbeid, slik at en med fem års utdanning i et «kvinneyrke» – f.eks. helsesøster eller lektor – tjener omtrent det samme som en med like lang utdanning i et «mannsyrke» – f.eks. siviløkonom eller sivilingeniør. I dag skiller det minst kr 100.000 per år mellom de nevnte fire eksemplene.
Dessuten kan de sørge for at alle som egentlig ønsker å jobbe heltid ikke blir tilbudt latterlige stillingsbrøker når det faktisk er behov for heltidsarbeidskraften de ansatte har å tilby.
Stortingspolitikere må umiddelbart våge å banke igjennom nødvendige hastevedtak, hvor de to første er:
1) at pappa får permisjonsrettigheter basert på sin egen innsats i arbeidslivet før og etter barnets fødsel og ikke er prisgitt mammaens yrkesaktivitet, og
2) permisjonstiden må tredeles slik som på Island.

Sånn! Sett i gang. Hva venter du på?

Fileter og kråkeboller!

2007-11-27T14:57:00.000+01:00

Denne bloggforfatteren føler et sterkt behov for å innimellom gi litt kudos og pepper til dem som bidrar henholdvis positivt og negativt i debatten rundt foreldrepermisjonen.

Fileten=tommelen opp

De som med sine bidrag i den offentlige diskurs er med å dra utviklingen i retning av flere pappaer i lengre pappapermisjoner, vil bli belønnet med det nest gjeveste en Steinbitpappa kan gi, nemlig fileten.

(Det aller gjeveste en Steinbitpappa kunne gitt bort er selvsagt eggene han ligger og ruger på, men de får du aldri, aldri, aldri! ;-)

Kråkebolla=tommelen ned

Uønskede bidrag i foreldrepermisjonsdebatten vil bli tildelt en fæl, stikkende og slimglinsende kråkebolle. Nå skulle man kanskje tro at kråkebolle var en gjev premie, siden steinbiten jafser i seg kråkeboller til frokost, middag og kvelds.

Samtidig vet Steinbitpappa at mange mennesker setter liten pris på kråkeboller, både fordi de stikker under foten, fordi de er alt for mange og spiser opp tareskogen så fisket blir dårligere, og fordi de setter seg i garnet og lager ordentlig kaos. Derfor er kråkebolla i denne bloggen ønske om bedre lykke neste gang.

Den aller første fileten går til ... Staudefamilien!

Siden ikke Steinbitpappa-bloggen har noen ambisjon om å være en kanal for de aller ferskeste nyhetene, har jeg valgt en nå ni dager gammel nyhetssak som bakgrunn for å tildele den første fileten, som går til mamma Vår Staude og pappa Knut Holmann. I en artikkel i Aftenposten forrige søndag kunne vi lese at hun nå går tilbake på jobb etter fire måneders mammapermisjon, mens han overtar som hjemmeværende pappa.

Selv om akkurat denne familien antakelig har en økonomi som gjør at det ikke får spesielt store negative utslag på lønns- og trekkoppgavene om pappa tar lengst permisjon (noe som dessverre ikke er tilfelle for mange andre familier), vil Steinbitpappa likevel på prinsipielt grunnlat gratulere med et verdifullt bidrag som absolutt drar i riktig retning!

Steinbitpappa krever selvsagt ikke at alle familier velger nøyaktig samme fordeling som Staude/Holmann. Neida, en fordeling på 50/50 mellom mammaperm og pappaperm er et helt akseptabelt mål å jobbe mot, mens en fordeling på 1/3 til mor, 1/3 til far og 1/3 på deling er kravet for inneværende stortingsperiode.

En kråkebolle til Viggo Johansen og RedaksjonEN

Jeg velger å plassere en nykvesset og hyperaggressiv kråkebolle under de nakne tærne til NRKs Viggo Johansen og resten av redaksjonen i debattprogrammet RedaksjonEN, som under introen til en debatt om tredeling av foreldrepermisjonen mot slutten av sendingen torsdag i forrige uke presenterte følgende ingress, ordrett sitert:

«Skal staten bestemme for familiene og gi mer av mors permisjon til far etter at barnet er født, og gagner det likestillingen?»

Viggo, det er ikke mors permisjon, men foreldrenes. Selve spørsmålet er derfor riv ruskende galt formulert. NRKs slurvete journalistikk bidrar her dessverre til en iboende sementering av det bakstreverske standpunktet at en økning av fedrekvoten betyr å stjele permisjonstid fra mor.

RedaksjonEN vil sikkert hevde at temaet ble formulert på denne måten for å provosere og spisse saken så seerne ville fatte større interesse for temaet, men det kan de bare drite i: Slett jobb er slett jobb.

Lærepenge for Steinbitpappa: Less is more

2007-11-21T22:05:00.000+01:00

Maks ett prosjekt per dag. Ellers blir M og Steinbitpappa begge veldig slitne.

(Personene på bildet har ingenting med teksten å gjøre, annet enn at de stresser.)

Jeg visste det jo egentlig fra før, og mammaen til M har jo også poengtert dette flere ganger, men i dag lærte jeg det nok en gang: Hvis vi prøver å rekke mer enn ett større gjøremål i løpet av en dag, så straffer det seg.

Jeg lider nemlig av en notorisk tidsoptimisme. Her er hva M og jeg hadde som ambisjon da vi forlot vår trygge borg kl. 12:40:

Gjøremål 1, kl. 13.00: Debutbesøk med sangstund og spass i bydelens utmerkede «Åpen barnehage»-tilbud. (Den hyggelige naboen vår, som kjekt nok også har foreldrepermisjon for tida, inviterte oss med.)
Gjøremål 2, ca. kl. 14.30: Å gå lang tur mens M sov ettermiddagsblunden sin i vogna.
Gjøremål 3, ca. kl. 16.00: Å rekke en tur innom jobben til mammaen til M for en dose frisk morsmelk rett fra kilden.
Gjøremål 4, kl. 16.30: Å avslutte ettermiddagen med en tur innom arbeidsplassen min for å hilse på dem som jobber der (særlig noen utvalgte som stadig ber om at vi kommer på besøk). De hadde sin årlige høstfest i kantina i ettermiddag. Maten pleier å være svært god på slike evenementer. (Og drikken også, selv om jeg ikke hadde noen plan om å innta for mange edle dråper akkurat i dag.)

Gjøremål 1 og 2 gikk som smurt. Så begynte planen å skli.

Gjøremål 3 fant sted ca. kl. 16.30 i kafeen i toppen av Glasmagasinet. Mammaen til M hadde et sterkt behov for å komme seg ut av kontoret etter første dag tilbake på jobb etter sin mammapermisjon.

Gjøremål 4 var dermed allerede forsinket fra min side, klokka hadde rundet fem og vel så det. Jeg hadde dessuten gjort skammelig dårlig research skulle det vise seg. Jeg antok nemlig at kantinefesten skulle være en uformell mingle-affære der vi kunne smyge oss inn og ut nesten uten at noen la merke til det.

I stedet viste det seg at vi ankom midt i en plenumsseanse. Her var det ikke mulig å entre lokalet diskré: Samtlige tilstedeværende bortsett fra M og meg var midt i det som helt sikkert var et særdeles lærerikt og inspirerende foredrag om ... champagne!

Med smaksprøver. Stemningen var deretter.

Timingen skulle dessuten ha det til at M på dette tidspunktet var veldig sulten på middagsmaten sin – tross ganske fersk opptanking av 98-oktan husmeieriprodukt.

Så da satte vi oss i stedet i en stille krok av kantina og gjorde klart til dagens babygilde. Meny: Økologisk grønnsakslasagne, fabrikkprodusert, og for anledningen anrettet kald fra et lite glass med skrulokk. Kaldt vann fra plastkopp.

Det skle ned på høykant.

Etter måltidet hans gikk vi tilbake til mengden igjen. Champagneseansen var nettopp avsluttet, og bespisningen skulle begynne.

Selskapet var jo særs hyggelig, og jeg overdriver ikke veldig om jeg påstår at kollegaer sto i kø for å hilse på min medbragte kompanjong. Han sjarmerte selvsagt alle med sitt smil og vinnende vesen (han har det for vane), men jeg både så og hørte at han begynte å bli en smule sliten og småmanisk da han med et stort smil satte i et ivrig hyl som skar igjennom kakofonien av stemmene fra alle de sprudlevann-joviale menneskene i rommet.

Da det endelig var vårt bord sin tur til å forsyne seg av buffeten hadde klokka rundet 18.00, og de røde varsellampene til M hadde for lengst begynt å blinke iltert.

Med ett ble det viktigere å prøve å rekke hjem til det faste kveldsbaderitualet til klokka sju, enn å tylle i meg de deiligste retter som mine kollegaer alle satt og koste seg med. Kort prosess, usentimentalt «ha det bra» og raskt på med balaklava, hals, to jakker, lue, votter og vognpose og ut i novemberkulda igjen.

– Trikk eller buss? Buss eller trikk? tenkte jeg i det jeg trillet ut hovedporten.
– Bussen tar meg nærmere, men trikken går oftere. Det ble trikk.

Bzzzzzzt! Feil løsning. Det viste seg selvsagt at på grunn av gravearbeidene på Jernbanetorget måtte jeg gå av trikken der og trille bort til Byporten for å gå på samme trikkelinje videre derfra. Men der så jeg bare baksiden på både trikken jeg kunne ha tatt forsvinne inn i kveldsmørket.

Blodsukkernivået mitt var på et historisk lavmål, og jeg har aldri tålmodighet til å vente på bytrikker og bybusser, så jeg tenkte der og da at jeg egentlig kunne ha trillet hjem like raskt. Irritert, sliten og litt frossen dyttet jeg vogna bortover Oslos mest forblåste og arkitektonisk iskalde gate i retning Gamlebyen, med en fortsatt gyldig sporveisbillett liggende passiv i lomma, mens M satt pent og tålmodig og tittet på meg med de store øynene sine fra nedi posen sin. Slett ikke anklagende på noe vis, snarere tvert imot, men han ga meg likevel dårlig samvittighet for alt dette jeg hadde drasset han med på.

Vi var faktisk hjemme bare noen minutter etter sju. M var i seng rundt halv åtte takket være sin mors heltmodige innsats med både bad, bleie, pysj og pupp på tampen av dagen hans, mens jeg endelig fikk laget meg litt middag.

Nå krysser jeg bare fingrene for at ikke dagens mange inntrykk og stressfaktorer gjør at M igjen havner på kjøret med nattevåkingen han dessverre har vist tendenser til ved tilfeller av uryddig prosjektledelse fra omsorgspersonene i det siste. Oppdatering følger i morgen.

Oppdatering påfølgende morgen kl. 08:00: Det ble en litt urolig natt, men heldigvis ikke et totalhavari. M hadde et par borderline-våkninger, som vi heldigvis klarte å avverge med litt strategisk dyneretting og hodestryking.

Men så våknet han til slutt på ordentlig, og vekkerklokka viste 05:15. Både N og jeg måtte ha i hvert fall halvannen time til på øyet for å kunne anta menneskeform. Derfor ble M raskt bestukket med en pupp, og sovnet igjen.

Ved neste våkning viste vekkerklokka 06:10. Ny pupp ble servert, men da var våkenhetsgraden ikke til å reversere, og Steinbitpappa ble fylt av dyp anger og skremmende visjoner av sammenrasende korthus.M og jeg sto opp for å skifte bleie. På kjøkkenet kastet jeg et blikk på komfyrens klokke. 07:55 viste den. Jøss. Hvordan kunne det ha seg? Tilbake på soverommet skjønte jeg hva som hadde skjedd. Vekkerklokka, en 300-kroners Clas Ohlson-affære som synkroniseres over radiobølger med en tidsserver ett eller annet sted på kontinentet, hadde mistet radiosignalet sitt på morgenkvisten og hadde visst stoppet opp. Den viste fortsatt kl. 06:10.

Jeg forbannet møkkateknologien et øyeblikk, før jeg konkluderte med at Ms siste oppvåkning antakelig hadde inntruffet til hans vanlige tid ca. kl. 07.00. Jeg tok derfor pjokken tilbake til kjøkkenet for litt grøt og kulturnyheter på P2. Utenfor var det tjukk tåke. I dag skal vi bare være i nærområdet og ikke prøve å rekke noe som helst, annet enn de faste sovetidene.

Ikke så dejlig å være pappa ... i Danmark?

2007-11-20T12:45:00.000+01:00

Jeg ser til min store forskrekkelse på side 14 av siste nummer av fagforeningsblekka HK-nytt som kom i forrige uke, at det kanskje ikke er like dejlig å være pappa i Danmark som i Norge.

Samtidig er det herlig ironisk at den instansen som gir danskene mest pes for dette for øyeblikket, er det markedsliberalistiske Sodoma og Gomorra vi alle kjenner som EU, der Danmark har vært medlem siden 1973.

Jeg siterer fra HK-nytt nr. 9/2007 (så slipper du å laste den tunge PDFen fra lenken over):

Vil holde pappaene hjemme
Den danske regjeringen vil ikke gi barselpermisjon til menn, men det vil EU.
Både Norge, Sverige og Island har regler der deler av barselpermisjonen er øremerket menn. Den danske regjeringen har derimot ikke vært villig til å følge de andre skandinaviske landene. Det kan det bli en endring på nå. Ifølge HK Danmark er et nytt direktiv på vei fra Brussel der nettopp menn og barsel er tema.
– Vi undersøker nå hvordan vi kan lage nye regler for barselpermisjon. Fedre tar ikke permisjon om ikke noe av den er øremerket dem, sier Belinda Pyke, direktør for likestilling i EU-kommisjonen, til HK Danmarks nettsider.
Pyke mener det er viktig at EU-landene lærer av hverandre, og å spre instrumenter som fungerer i noen land til resten av landene i unionen. HK Danmark har lenge hatt pappaperm som en viktig kampsak, og er derfor svært positive til initiativet fra EU.
– Det er utrolig at vår egen regjering ikke gjør noe med dette når det har vist seg å ha så positiv effekt i andre land, sier nestformann Mette Kindberg.

Les for øvrig også hva danske HK selv skriver om saken:
EU vil øremærke barsel til mænd

Nære venner av meg – som har tilbragt flere lengre perioder i dette vårt mest populære utland – bekrefter for øvrig også at danskene har et alvorlig likestillingsproblem. Så der har jeg nok en grunn til å la være å emigrere til Køben med det aller første.

Hva med «Thanks Dad, we love it»?

2007-11-18T20:00:00.001+01:00

What happened to "Thanks Dad, we love it"?
Originally uploaded by mrjorgen

Her kjøper jeg inn en tyggeposeduppeditt som gjør at den lille tannsettende makuleringsmaskinen skal kunne gomle på frukt og grønnsaker og annen moro uten å automatisk sette dem på tvers i halsen og krepere på smertefullt vis.

Men så viser det seg altså, i en liten snakkebobletekst i nederste venstre hjørne av emballasjen, at jeg ikke er i målgruppa for produktet engang. «Thanks Mom We love it» står det. Skandale! Det er sånn at jeg nesten vurderer å ta produktet med tilbake til butikken for å klaske det indignert i disken og si at de må gjøre bedre enn dette.

Bakebehovet melder seg

2007-11-08T23:44:00.001+01:00

Bakebehovet melder seg
Originally uploaded by mrjorgen

Det ante meg at det kunne komme i løpet av pappapermisjonen, men ikke at det skulle skje så snarlig. Men i dag våknet jeg med en utemmelig trang til å bake ett eller annet. Er det altså slik det er å være hjemmeværende? ;)

Det ble kanelboller, i klassisk Mr Jorgen-tradisjon bakt litt på slump, av følgende ingredienser:

- hvetemel
- fin sammalt hvete
- sukker (ikke for mye)
- tørrgjær
- rapsolje
- solsikkefrø
- rosiner
- kardemomme
- vann
- kanel
- smør

Nei, ikke noe melk. Prøver å slutte.

Stekes heller litt for kort enn litt for lenge, på ca. 225 grader Celsius.

Endelig pappaperm! :)

2007-11-05T08:10:00.000+01:00

Mr Management og Mr Jorgen

Hils på min nye arbeidsgiver. Det er han til venstre på bildet. La oss kalle ham M, for «Management». (Hvis du har sett den formidable TV-serien Carnivàle skjønner du hva jeg mener. ;)

I dag er første dag som heltidspappa. Det er mandag morgen, og jeg skal utrolig nok ikke jobbe et fullt dagsverk for noen andre enn denne lille fyren før 10. mars. Det er rart. Men det känns helt rett, helt rett, även om jag får jobba hårdt, for å sitere mitt favorittband, Ital Skurk.

Det blir en gradvis overgang, siden mammaen (la oss kalle henne N) fortsatt har to ukers ferie fra sin jobb før hun skal tilbake. Men jeg vil ikke kalle det som nå skal skje for ferie for noen av oss. Snarere en slags prosjektoverføring. I løpet av to uker må jeg selv ha internalisert timeplanen for soving og mating, slik at teamet som N møter når hun kommer hjem fra jobb ikke er i fullstendig oppløsning hver eneste ettermiddag.

Foreløpig er det ikke så fryktelig mye som er så revolusjonerende forskjellig. M våknet klokka 07:00 som vanlig. Han fikk litt flytende frokost av N som vanlig. M kravlet, pludret og tøyset med oss noen minutter i senga som vanlig, og vi hørte Østlandssendinga på P2 før M og jeg sto opp, som vanlig. Jeg lagde babygrøt som vanlig, og frokosten forløp nøyaktig slik den pleier, mens N fikk seg en drøy halvtimes forlenget skjønnhetsøvn, som hun pleier.

De tingene som faktisk er litt forskjellig med denne dagen, er at jeg foreløpig ikke har fått av meg pysjen, at jeg selv ikke har fått i meg noe frokost ennå, men at jeg i hvert fall har drukket to kopper japansk sencha, noe jeg aldri rekker de dagene jeg skal på jobb.

Og mer rekker jeg ikke skrive nå, for jeg må leke litt med Management før han skal få sin formiddagsblund i ni-halv-ti-tida. Men da kan du jo høre litt på Ital Skurk i Last FM-playeren til høyre hvis du vil.

Ha en fin dag! Det skal iallfall jeg. :)

Hvorfor «lang» pappapermisjon?

2007-11-02T08:18:00.001+01:00

Det fins mange grunner til å ta lengre pappaperm enn den seks uker lange fedrekvoten, og alle er gode.

En av dem er å hjelpe kvinnene litt i arbeidslivet. Mange kvinner i «fruktbar alder» opplever å bli forbigått i ansettelsessituasjoner fordi arbeidsgiveren ikke tør ansette noen som de tror det kan være sannsynlig at forsvinner ut i en lengre permisjon. Det har selvsagt ikke arbeidsgivere lov til, men de gjør det likevel.

Noe jeg nylig skrev på Underskog, i tråden «Er kvinner på 30 paria i arbeidslivet?»:

«Jeg tror vi gutter holder nøkkelen til løsningen sammen med dere jenter. Hvis vi alle begynte å dele foreldrepermisjonen jevnere mellom oss, aller helst 50/50, så ville det bidra vesentlig til å jekke ned de kortsiktige arbeidsgiverne som tillater seg å tenke slike dinosaur-tanker.
Kjønnsforsker Knut Oftung uttrykte det veldig treffende i en artikkel jeg leste for noen uker siden. Jeg klarer ikke spa opp sitatet akkurat nå, men det han sa (sånn cirka) var at det er veldig viktig at menn begynner å ta lang pappapermisjon, for dermed blir vi nemlig like «usikker arbeidskraft» som kvinner.»

Hva er Steinbitpappa?

2007-10-31T23:00:00.000+01:00

Jeg har fire måneders pappapermisjon fra 5. november. Det har jeg tenkt å skrive noe om. Ikke hver dag, men så ofte jeg får tid. (I følge dem som foreløpig kan mer enn meg om dette, så er tid et knapphetsgode også i foreldrepermisjonen. :)

Dette høres kanskje i utgangspunktet ikke så spennende ut, men jeg skal prøve å skrive på en underholdende måte, og kanskje også bli litt politisk innimellom. Så får vi se, da.

Grunnen til at denne bloggen heter Steinbitpappa, er fordi det hos steinbiten er pappafisken som ruger ut eggene. Det lærte jeg i hvert fall i et innslag på Dagsrevyen (eller var det Schrödingers katt?) fra akvariet Atlanterhavsparken i Ålesund. Den tilsynelatende ganske fryktinngytende fisken har altså et maskulint omsorgsinstinkt som mange hanndyr (inkludert oss Homo sapiens) burde misunne den. Ingen sammenligning for øvrig. ;)